«En seier for de konservative kreftene i KrF»?

Valgordningen handler om mer enn kirkepolitisk maktkamp.

SAMORDNING: Den norske kirke står fritt til å arbeide for samordning av politiske og kirkelige valg innenfor det kirkelige demokratiet, skriver biskop Halvor Nordhaug. Elias Dahlen

Halvor Nordhaug
Biskop i Bjørgvin

BT slår fredag 21. juni stort opp at regjeringen ikke lenger vil at valg i Den norske kirke skal finne sted på samme sted og tid som de politiske valgene. Man vil heller overlate til kirken selv å bestemme hvordan valgene skal avvikles.

Denne løsningen skaper imidlertid ikke begeistring hos lederen i Åpen folkekirke i Bjørgvin, Karl Johan Kirkebø. Han sier i en kommentar at dette er «en seier for de konservative kreftene i KrF». Denne påstanden blir så gjort til artikkelens overskrift, som om det var et objektivt faktum.

Les også

Les artikkelen Nordhaug svarer på: – En seier for de konser­vative kreftene i KrF

Kirkebø fokuserer her på det som etter hans mening er en kirkepolitisk maktkamp. Det kan være en del av bildet, men det er et utilstrekkelig perspektiv og bør ikke være avgjørende når kirkens valgordning skal drøftes. Her er nemlig viktige prinsipper i spill.

Religionsfriheten tilsier at et trossamfunn har rett til selvbestemmelse i indre forhold. Dette må blant annet omfatte saker vedrørende lære og utvelgelse av egne ledere. At statskirken er avviklet slik at regjeringen nå ikke lenger utnevner kirkens biskoper, er et uttrykk for dette prinsippet om ikke-innblanding. En naturlig oppfølging vil nettopp være at heller ikke tid og sted for de kirkelige valgene bestemmes av politikere, men av kirken selv.

Det kan innvendes at Den norske kirke selv, ved et flertall i Kirkemøtet 2018, støttet en fortsatt samordning av de kirkelige og politiske valgene. Argumentet var at dette ville løfte valgdeltakelsen.

Et slikt vedtak i Kirkemøtet endrer imidlertid ikke de prinsipielle innvendingene mot en slik sammenblanding. I et samfunn som baserer seg på likebehandling av alle tros- og livssynssamfunn (jf. Grunnlovens § 16), virker denne formen for særbehandling av Den norske kirke ubegrunnet. Den er da også blitt kritisert av de andre tros- og livssynssamfunnene gjennom deres fellesorgan: Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn.

En tilsvarende kritisk holdning uttrykkes enstemmig av det regjeringsoppnevnte utvalget bak utredningen Det livssynsåpne samfunn («Stålsett-utvalget», NOU 2013:1). Utvalget vil «på prinsipielt grunnlag konkludere med at det for fremtiden ikke bør legges opp til at valg i Den norske kirke, eller noe annet tros- og livssynssamfunn, kobles sammen med de offentlige valgene, verken i form av samlokalisering eller felles tilrettelegging og presentasjon.»

Hvis Den norske kirke likevel ønsker en samordning av politiske og kirkelige valg, for på denne måten å fremme den gode målsetting om økt valgdeltakelse, står det enhver fritt å arbeide for dette innenfor det kirkelige demokratiet.

Jeg vil imidlertid mene at den gode hensikt ikke helliger et tvilsomt middel, men dette kan vi diskutere på fremtidige kirkemøter. I denne omgang handler saken imidlertid om hvorvidt stortingsrepresentantene, der et mangfold av livssyn er representert, bør fastlegge Den norske kirkes valgordning. Det bør de ikke.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg