Vi er ikke forberedt på demenskrisen

Hvordan stille mer forberedt?

Debattinnlegg

Tidlig i valgkampen lovte statsminister Erna Solberg (H) GPS til alle
personer med demens i kommuner der Høyre vinner valget. Tanken er god, men GPS holder ikke hvis veien er ufremkommelig.

Familiene som rammes av demens, trenger en autostrada. Bare slik kan de og vi som samfunn takle utfordringene som vil komme. De neste 20 årene vil antall eldre fordobles i Bergen, slik vi kunne lese i BT 26. august.

I dag har rundt 80.000 personer i Norge demens. Se for deg at de sitter i hver sin bil, sammen med minst to-tre pårørende. Totalt lever rundt en halv million nordmenn tett på demenssykdom hver dag.

Demens er et syndrom kjennetegnet av kognitiv svikt, nedsatt funksjon i dagliglivet og forkortet levetid. I løpet av sykdomsperioden utvikler om lag 90 prosent av pasientene atferdsendringer som apati, irritabilitet, depresjon, agitasjon, søvn- eller spiseforstyrrelser. Det kan ta opptil ti år før diagnosen stilles, og de fleste lever i fire til åtte år etter de har fått diagnosen.

De fleste med demens bor lenge i eget hjem. Mange er alene. I sykdommens sluttfase får de fleste en plass på sykehjem. Det er et sted ingen ønsker å være, og som blir vanskeligere å finansiere i fremtiden.

Fra 2002 til 2011 ble driftsutgiftene i pleie– og omsorgssektoren nær doblet fra 45 til 83 milliarder, viser tall fra Statistisk sentralbyrå.

Antallet personer med demens vil være doblet i 2050, og 1,3 millioner innbyggere vil være eldre enn 67 år. Mange vil oppleve sammensatte sykdommer, inkludert demens.

Presset på sykehjemsplasser er allerede stort. I dag bor rundt 30.000 personer med demens på sykehjem. Fremover vil sykere mennesker måtte bo lenger hjemme.

Poenget med en autostrada er at du skal kunne komme deg trygt og uhindret fra a til b og videre til c.

La oss si at a er punktet der du begynner å oppdage kognitiv svikt hos din far, b er punktet når demens-diagnosen blir stilt og c tidspunktet der du virkelig skjønner at din far og hele familien trenger mer hjelp.

Dere har ulike behov ved de ulike punktene. For å skape best mulig resultater, må vi tenke nytt, og vi må tenke sammen.

Det er to hjørnesteiner i omsorgen for disse pasientene. Hjemmeomsorgen som utføres av de nærmeste, og eldreomsorgen i kommunene.

For tiden jobber én av syv arbeidstakere i helsevesenet. Hvis vi ikke utvikler bærekraftige pleie– og omsorgstiltak, vil én av fire jobbe innenfor denne sektoren i fremtiden. Det har vi verken hender eller ressurser til.

Poenget er: Vi er ikke forberedt på demenskrisen.

Vi vet at kommunene strekker seg langt, og at det finnes mange offentlige hjelpetilbud. Samtidig peker forskningsresultater på utallige forsømte områder. Ifølge CONSIC-studien er bare fire av ti med kognitiv svikt utredet for demens, og bare én av ti får tilbud om behandling med anti-demensmidler.

Forskningen trekker også frem at:

• Det er et stort informasjonsbehov om sykdommen både blant pasienter,
  pårørende og personale.
• Omsorgsteknologi er en ny og lovende trend; det etterlyses en standard for
  individuell tilpasning, tidlig inkludering og oppfølging av personer med demens.
• I Norge er vi flink på frivillighet, men ikke på eldreomsorg hjemme.
• Fastlegene bør komme tidlig på banen, men så langt vi erfarer, er det ikke prosedyrer for systematisk medikamentgjennomgang m.m. ved fastlegekontorene.

Så hvordan stille mer forberedt når demenskrisen kommer? Vi har foreløpig fire svar. Egne koordinatorer for familiene, tettere samarbeid mellom
alle involverte, mer innovasjon og økt satsing på frivillige.

I samarbeid med Bergen, Bærum og Kristiansand kommuner har Senter for alders- og sykehjem ved Universitetet i Bergen utviklet LIVE@Home.Path-studien. Her får personer med demens og pårørende tilgang til en koordinator, som følger dem over tid, og sørger for at tjenestene er individuelt tilpasset og oppleves som en sømløs støtte i hverdagen.

Hver familie har tilgang til én person som kjenner systemet best, og som skal fikse! Dette er noe de liker.

Vår egen forskning viser at også personer med demens foretrekker et liv innenfor egne vegger. Det er deres minner og vaner som styrer restevner til å mestre sine liv. I likhet med andre land, er det i Norge et mål å sikre at denne pasientgruppen klarer å bo trygt hjemme så lenge som mulig.

Vårt mål er å bidra til at alle personer med demens i Norge skal få en fast koordinator. Denne skal bidra til at personer med demens og hukommelsessvikt kan bo hjemme under forsvarlige forhold med oppfølging.

Slik kan personene med demens og deres familier unngå å gå tomme for drivstoff mellom a, b og c. I stedet får de verdifullt påfyll, oppfølging og tilrettelegging hele veien.