Dagens foreldre blir styrt av sine barn

Man må ta de vanskelige kampene, selv om det er tungt å se barnet sitt gråte.

Publisert Publisert

KLARE GRENSER: Er det riktig å gi etter når barn gråter seg til viljen sin, eller gjør vi dem en bjørnetjeneste? spør innsender og mor Frida Annesdotter Norddal. Foto: Privat

Debattinnlegg

  • Frida Annesdotter Norddal
    Mor
  1. Leserne mener

En mor er med sitt barn i bursdagsselskap. Barnet vil sitte sammen med vennen sin, men det er ikke plass. En voksen henter en stol, så barna får sitte sammen, men det hjelper ikke. Gutten vil sitte på den stolen som vennen hans sitter på. Jeg ser tydelig at mor sliter når hun ser at sønnen er trist.

Han gråter og sier at han vil ha stolen til vennen. Moren ser på gutten sin venn og spør om han kan bytte stol så sønnen hennes blir fornøyd. Vennen er ikke komfortabel, men flytter seg til slutt og sønnen får det som han vil.

I denne situasjonen gråter gutten seg til viljen sin. Men er det ikke foreldrenes ansvar å lære barna hva som er rett og galt? Samfunnet styrer seg mer i denne retningen når det gjelder oppdragelse av barn. Er det egentlig oppdragelse når barn får styre mesteparten av hverdagen? Eller er det en type omsorgssvikt?

Om de får det som de vil og livet er rosenrødt som små, vil det slå tilbake på dem i voksen alder.

Jeg vet at dette ikke gjelder alle, men det gjelder en stor del av dagens foreldre. Selvfølgelig skal barn få være med å bestemme, men grensene bør settes av foreldrene.

Les også

Aldri undervurder den snille stemmen

Det finnes flere eksempel på situasjoner som dette. Et barn skal ut døren. Det regner, men barnet vil ikke ha på seg regnklær. Hvem skal bestemme? Er det barnet eller foreldrene? Han skriker og nekter, og foreldrene gir til slutt etter og barnet får bestemme påkledning.

Er disse kampene for vanskelige å ta? Er det for tungt for foreldrene å se barnet sitt gråte?

Hvis barnet er vant med klare grenser, hadde det hørt på foreldrene med mye mindre protest og gråt. Hverdagen blir lettere i slike situasjoner, men man kjempe for å komme dit.

Er det her det svikter? Kampene som er vanskelige, men som man kan tjene godt på i seinere situasjoner?

Tar du en kamp og vinner den, blir de neste kampene lettere og lettere. Tar du ikke kampene, taper, eller gir etter, blir de verre.

Sier ikke dette seg selv?

Enig med innsenderen? Si din mening i kommentarfeltet under!

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg