Selvmordsfokus gjør ikke hjelpen bedre

Ari Behns selvmord har satt psykisk helsehjelp på dagsorden. La oss håpe at det ikke gjør hjelpen dårligere.

Publisert Publisert

LOTTERI: Det offentlige psykiske helsevernet på Vestlandet er et lotteri, der det er vinnersjanser, men altfor mange taper, mener innsenderen. Foto: Fred Ivar Utsi Klemetsen (arkiv)

Debattinnlegg

  • Sivert Straume
    Bypsykologene
  1. Leserne mener

Mange, blant dem statsministeren, oppfordrer nå mennesker i krise til å søke hjelp. I en kommentar nylig etterlyser Morten Myksvoll den logiske konsekvensen: at hjelpen må være der.

Det var den ikke da han selv søkte hjelp. Etter først å ha møtt sin egen vegg, møtte han helsevesenets og ble sykere av det. Han er ikke alene.

I en tidligere BT-kronikk har jeg beskrevet et liknende tilfelle, der utfallet ble enda verre for pasienten. Kronikken presenterer beregninger som finner at godt over en million mennesker har en psykisk lidelse som ikke blir behandlet i spesialisthelsetjenesten. Rett nok skal mange av disse ha behandling i kommunen i stedet for den kriserammede spesialisthelsetjenesten. Men tilbudet i kommunene er enda mindre pålitelig.

Kommunale psykologtjenester har vært fremsnakket lenge, og tilbudene lanseres med brask og bram. Når statlige prosjektmidler opphører, blir de fort salderingspost.

For Bergens del har det kun blitt snakk om å få i stand et tilbud. Fra nyttår ble det krav om at kommuner skal ha tilknyttet psykolog i helsetjenesten. Men loven sier ingenting om hvor stor psykologkapasitet kommunen må ha. Den krever heller ikke at psykologene skal behandle. Mange kommuner sliter også med å oppfylle det beskjedne lovkravet.

Det er full ansvarsoppløsning i det offentlige psykiske helsevernet. Verken spesialisthelsetjenesten eller kommunene har et klart definert ansvar. Om man får hjelp av spesialisthelsetjenesten eller ikke, skal avgjøres ved en såkalt «helsefaglig vurdering». Pasienten må kunne ha nytte av behandlingen, og den må ikke være for dyr.

I tillegg må spesialisthelsetjenestens kompetanse være nødvendig. Selv etter henvendelse til Helsedirektoratet har jeg ikke fått et svar på hva som skal til for at spesialisthelsetjenestens kompetanse anses som «nødvendig». Dette gir spesialisthelsetjenesten stort rom for å avvise pasienter når budsjettene ikke strekker til, selv om det er i strid med loven.

Man kan riktignok klage til Fylkesmannen, men få psykisk syke har pågangsmot til å gå imot den faglige ekspertisen.

Kravet til kommunene er enda dårligere spesifisert. De skal tilby forsvarlig helsehjelp. Teoretisk sett finnes det en minstestandard. Men det meste kan forsvares når lov og forskrift er lite konkret. Hvor lite hjelpsom kommunen kan være når det gjelder psykisk helse, får vi ikke vite før det har vært rettsrunder om det. Det er mye forlangt av psykisk syke at de skal saksøke kommunen for å få rettighetene sine oppfylt.

Det uklare lovverket gjør det mulig for politikere å gi behandlingsgarantier uten at det følges opp med tilstrekkelige bevilgninger. Kanskje får vi noen nye løfter i kjølvannet av Ari Behns død. Etterpå får fotfolket oppgaven med å skjule at garantiene brytes.

Av og til gjøres dette med rent fusk. Andre ganger gjøres det mer skjult, slik at alle tilsynelatende gjør jobben sin. Helsebudsjettene blir reddet ved at pasienter fratas rettigheter i stort omfang. Tyveriet blir ikke oppdaget, verken av lovgiver eller mediene.

De sterke reaksjonene på Ari Behns selvmord kan likevel få konsekvenser. Av den uheldige sorten. Vi risikerer at det kommer krav om at psykisk helsevern skal bli flinkere til å fange opp suicidale pasienter. Vi har allerede et selvmordsfokusert helsevesen. De offisielle retningslinjene krever årvåkenhet av behandlere. De skal sjekke og dokumentere selvmordsfare hos hver eneste pasient etter visse prosedyrer.

Retningslinjene bruker ordene «ansvar» og «forsvarlighet» mer enn 100 ganger. Behandlere frykter selvmord, ikke bare fordi det er så smertefullt og trist, men fordi vi frykter Helsetilsynets refs eller skandaleoppslag i mediene.

Frykten er så stor at s-ordet fungerer som et trylleord som åpner dører til behandling. Å avvise noen som bare har det vondt, gir liten risiko for dem som vurderer henvisninger, og det skjer veldig i ofte vårt pressede psykiske helsevern. Men ingen vil ha på seg at de ignorerte et varslet selvmord, så når selvmordsrisiko er nevnt i henvisningen, er sjansene for behandling større.

Men det er ikke gitt at en pasient som presenterer selvmordstanker, har større behov for behandling enn en med andre vonde symptomer. Derfor kan økt selvmordsfokus gi dårligere prioriteringer i et helsevesen som fra før er utilstrekkelig.

Lite tyder på at retningslinjene som skremmer psykisk helsevern til selvmordsfokus, faktisk forebygger selvmord. I min egen praksis kan jeg ikke se at jeg har reddet en eneste person ved at jeg pliktskyldig har fulgt retningslinjene. Derimot har tidligere pasienter fortalt meg at de lever fordi jeg lyttet og brydde meg. Paradoksalt nok kan det ha skjedd at flere kunne vært reddet om jeg ikke hadde vært så selvmordsfokusert.

Det skulle være lett å søke hjelp, for Norge hevder å ha et universelt helsevesen som hjelper alle som trenger det, uansett lommebok. Slik jeg kjenner det offentlige psykiske helsevernet på Vestlandet, har vi et lotteri, der det er vinnersjanser, men altfor mange taper.

Vi som tilbyr privat behandling, tar imot alle som kommer til oss. De som ikke ser seg råd til vår hjelp, forsøker vi å veilede til hjelp i det offentlige. Men selv vi som er eksperter, kommer til kort. Vi kjenner ikke til avtalespesialister med korte ventetider, eller pålitelige veier til et annet tilbud.

Jeg frykter at resultatet for psykisk helsevern kan bli mer skremte behandlere når regjeringen nå vil kartlegge årsakene til selvmord. En kartlegging av de økonomiske, politiske og juridiske årsakene til svikten i psykisk helsevern, kunne vært vel så nyttig.

Mens vi venter på den, får vi støtte venner og bekjente i krise, med og uten selvmordstanker. Det hjelper.

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg