Jeg pantet flasker for å få råd til min sønns bursdag
«Lavinntektsfamilie» er kanskje ikke like brutalt som «fattig», men livet er like vanskelig.
- Monika SchelanderBergen
Denne artikkelen er over tre år gammelDebattFattig. Et ord vi i Norge ikke ønsker å ta i vår munn.
Mange undrer seg på om det finnes fattige i Norge i dag. Ja, det gjør det. Vi gjemmer dem bak ordet «lavinntektsfamilie».
Ordet «lavinntektsfamilie» er kanskje ikke like brutalt og hardt som «fattig», men konsekvensene er de samme, og følelsene rundt er de samme.
Det er ekstremt frustrerende å sitte med følelsen av skam, av å ikke strekke til og mestre livet. Jeg tar meg i å snakke om dette i tredje person, men jeg kan fint endre det til meg, min og mitt.
Å være en «lavinntektsfamilie» er utfordrende. Som mor gjør jeg alt i min makt for å skjule det for barna. Når man lever i «beredskapsposisjon» hele livet, blir man psykisk utmattet. Det tærer på å spille at man har det bra.
BTs debattleder: – Derfor starter vi en serie om fattigdom
Hvordan blir man fattig i Norge i dag? I mitt tilfelle har det vært på grunn av helsemessige årsaker, kombinert med andre personlige utfordringer.
Jeg ble 55 prosent ufør i februar 2015, og hadde da gått på arbeidsavklaringspenger i seks år. Det sier seg selv at det i lengden ikke er ideelt i et hushold med én inntekt og to barn.
Uten mine foreldre som alltid har stilt opp for oss, og til og med bygget på huset slik at jeg og mine skulle få egen leilighet, vet jeg faktisk ikke hvor jeg hadde vært i dag. Uten dem kunne jeg ikke gitt mine barn den tryggheten de har vokst opp i.
Ja, jeg hadde barnetrygd og bidrag, men alt koster. Min inntekt minsket med 7000 kroner i måneden da det yngste barnet fylte 18 år, men de bor jo fortsatt hjemme.
Mine økonomiske utfordringer var på et tidspunkt så store at jeg nærmest følte meg kvalt. I mangel av bedre viten, og et ønske om at mine barn ikke skulle mangle noe, tok jeg noen valg som ikke var av de beste. Den dag i dag hater jeg reklame om hvor enkelt det er å skaffe penger.
Da et av barna mine fylte 12 år, ville han ha disko-bursdag. Hans klasse hadde «vedtatt» at enten ble alle eller ingen invitert til bursdager. Husk at det faktisk ikke er alle som har råd til dette. Men der var jeg, som hadde lovet min sønn dette.
Tallet på familier i Bergen som ber om økonomisk hjelp er doblet på få år
Jeg pantet flasker for å få nok til å kunne kjøpe inn til bursdagen. Etter at jeg hadde pantet flaskene, hadde jeg 600 kroner å handle inn for til 30 elever. Jeg handlet på Kiwi og kun First Price-produkter. Min indre kalkulator jobbet på spreng, og med klump i magen gikk jeg til kassen for å betale. Jeg klarte det akkurat og forlot Kiwi tilfreds og glad.
En gang oppdaget jeg at et av barna mine hadde bursdagspenger i alle lommer. Uansett hva jeg vasket, fant jeg penger. Jeg spurte ham om dette, og svaret gikk rett i hjertet mitt, på en sår måte:
«Jeg vil aldri oppleve å stå uten penger, mamma.»
Jeg husker ennå dagen jeg ringte Bergen kommune og gråt høylytt i telefonen. Mannen jeg snakket med, forsikret meg om at det var lys i tunnelen. Det ga meg håp.
Men når vi snakker om de utfordrende periodene vi har hatt som en familie på tre, klarer ikke mine barna å kjenne seg igjen. På en måte er jeg veldig glad for det, fordi det vitner om at jeg har gjort en god jobb med å skjule, samt fått ekstremt god hjelp av familien. Men jeg ser hva det har kostet meg personlig.
Jeg unner ikke min verste fiende å gå gjennom mye av det som jeg har vært gjennom, men jeg ville heller aldri vært det foruten. Det har vært med på å forme meg til den jeg er i dag.
Og jeg vet at jeg ikke er alene om å ha det slik.
Serien «Historier om fattigdom» er et samarbeid mellom BT og SUJO (Senter for undersøkende journalistikk).
