Grønn omstilling uten effekt – ennå!

For å løse klimautfordringen må vi gå «all in», noe vi globalt langt ifra gjør i dag.

MÅLESTASJON: Toppen av Mauna Loa på Hawaii, langt fra tungindustri og tett trafikk, er én av de lokasjonene hvor CO2-innholdet måles. University of Hawaii / TT / NTB Scanpix

Debattinnlegg

Sebastian H. Mernild
Professor i klimaforandringer og administrerende direktør for Nansensenteret.

I løpet av de siste tiårene har det vært investert store beløp i grønn omstilling, men sammenlignet med klimaforandringer er det ingen endring ennå. CO₂-innholdet i atmosfæren stiger og med tiltagende styrke. Det økende CO₂-innholdet i atmosfæren er hovedårsaken til de klimaforandringer vi nå opplever. Det er noe som vil bli forsterket i mange tiår, ja faktisk århundrer fremover. Det er først når økningen i atmosfærens CO₂-konsentrasjon reduseres vi kan si at tiltakene knyttet til den grønne omstillingen for alvor begynner å virke inn. For å løse klimautfordringen må vi gå «all in», noe vi globalt langt ifra gjør i dag.

Ifølge FNs Paris-avtale fra 2015 skal det arbeides for at den globale gjennomsnittstemperaturen maksimalt stiger to grader. Dette sammenlignes med hva temperaturen var før den industrielle revolusjon begynte på 1800-tallet. Målet er at det aller helst begrenses til under 1,5 grader. Siden industrialiseringen har den globale gjennomsnittstemperaturen til og med det rekordvarme fjoråret steget med 1,1 grader.

2017 ser foreløpig ut til å følge tett etter 2016. Klimaet er i ubalanse: På grunn av varmeopptaket i verdenshavene er det en forsinkelse i klodens oppvarming i forhold til hurtig økende mengde av drivhusgasser i atmosfæren. Gjennomsnittstemperaturen er minst en halv grad lavere enn hva det nåværende nivået av drivhusgasser i atmosfæren legger opp til.

Siden midten av 1950-årene har den amerikanske forskningsorganisasjonen NOAA (National Oceanic and Atmospheric Administration) systematisk målt atmosfærens innhold av CO₂ og kartlagt sesongmessige og årlige variasjoner i mengden av CO₂.

Les også

Klimaambisjonene lagt igjen på fergekaien

Toppen av Mauna Loa på Hawaii, langt fra tungindustri og tett trafikk, er én av de lokasjonene hvor CO₂-innholdet måles. Et annet sted er Antarktis. Sammenlignes observasjonene med data fra iskjerner tatt ut fra Antarktis, så har vi et historisk arkiv for CO₂ i atmosfæren. Dette strekker seg over de siste 800.000 årene. Her fremkommer det klart at drivhusgassen CO₂ ikke på noe tidspunkt i denne perioden har vært tilnærmet så høy som i dag. Funn i iskjernene viser at verdiene er cirka 40 prosent høyere enn tidligere toppmålinger. Fra de samme iskjernene kan vi konkludere, at ikke på noe tidspunkt har innholdet av CO₂ i atmosfæren endret seg så hurtig som nå.

Det atmosfæriske innholdet av CO₂ fortsetter å øke eksponensielt. Samtidig ser de globale utslippene av CO₂ til atmosfæren nå ut til å ha stagnert i perioden 2014-2016 etter tiår med kraftig vekst, men dog steget igjen i 2017. Illustrativt kan tendensen frem til 2016 sidestilles med at vannivået i et badekar stiger fordi kranen fortsatt står på, men at vi i alle fall har sluttet med å skru kranen ytterligere opp.

Les også

Hold klimakampen unna domstolene

Det som er styrende for de pågående klimaforandringene, er mengden av drivhusgasser i atmosfæren, herunder CO2. Vi vet at CO2 har lang levetid i atmosfæren. Mengden CO2 vil ikke avta raskt på egenhånd, selv med en stagnerende, mindre eller eventuelt fullstendig stans av utslippene i nær fremtid. CO2 i atmosfæren er en del av jordens komplekse karbon-kretsløp. Vi vet at variasjoner i den atmosfæriske CO2-mengden ikke kun skyldes menneskeskapte utslipp, men også er forårsaket av utslipp og opptak fra naturens egen side.

Netto-opphopningen i atmosfæren henger sammen med hvor mye CO2 som på den ene siden slippes ut både fra naturen og fra menneskers bruk av olje, kull og gass. Dette blir tatt opp i verdenshavene og på land gjennom for eksempel plantevekst og kjemisk forvitring. Havet, og spesielt polarhavene, er nøkkelområder hvor store mengder CO2 kan taes opp og dermed forsvinne fra atmosfæren. At havene nå langsomt varmes opp har imidlertid en negativ betydning for opptaket av CO2. Derfor har dette innflytelse på atmosfærens innhold av CO2.

Les også

Klimadebatt på feil grunnlag

Den grønne omstillingsdebatten er kommet på avveie når fokuset er at klimaet kan «reddes» ved at utslippene av CO2 til atmosfæren stagnerer. For å nå Paris-avtalens ambisjoner er det avgjørende å gå bort fra en enøyd debatt om utslipp og utslippskvoter, og i stedet få frem en diskusjon om de faktiske årsaker til klimaforandringene vi er vitne til. Mengden av CO2 og andre drivhusgasser i atmosfæren og hvordan konsentrasjonene kan stabiliseres eller reduseres, er en diskusjon som blir oversett. I dag er det et misforhold mellom stagnerende/stigende CO2-utslipp og raskt stigende innhold av CO2 i atmosfæren, hvorpå milliardinvesteringer i grønn omstilling ennå ikke synes å ha effekt på klimautviklingen.

Optimistiske spådommer anslår at uslippene skal være på topp omkring 2020. Men selv i dette scenariet vil det ifølge beregninger medføre ytterligere global temperaturstigning på mellem 0,9–2,3 grader i 2100. Altså noe over målsetningen i Paris-avtalen. Dagens utslipp og forhold tilsier at vi ikke følger dette optimistiske scenariet. Det er mer nærliggende å sammenligne det med et worst case scenario, hvor det legges opp til en økt temperaturstigning på mellom 3,2–5,4 grader i 2100 i forhold til dagens situasjon. Forhold som blant annet vil sette klodens økosystemer under økende press.

Det må altså kraftigere lut til i form av ytterligere klimapolitiske tiltak og handlingsplaner enn hva Paris-avtalen har lagt opp til. Ellers er det ikke realistisk å nå 2-graders målet til FN. En europeisk såvel som en global energipolitikk må derfor bidra ambisiøst og tilstrekkelig for at veksten av CO2 i atmosfæren reduseres. Først da kan vi påvise at den grønne omstillingen slår gjennom.