Om å lære av Lykkeland

DEBATT: En ting skal Høyre ha, de er gjenkjennelige. De sier: Gi oss 70-tallet på nytt! Men fremtiden krever mer av oss enn gamle tanker om igjen.

Debattinnlegg

Denne artikkelen er over ett år gammel

Høyres Silja Ekeland Bjørkly, Harald Victor Hove, John Petter Hernes og Trond Helleland har funnet sin vei til fremtiden: Vi må lære av NRK-serien Lykkeland, om hvordan oljealderen ble til. På ett punkt er vi helt enige: Det er mye å lære av historien. Det avgjørende er å trekke de riktige lærdommene.

TV-serien beskriver en stolt periode i norsk etterkrigshistorie, der kloke politikere gikk inn i sin tid, så muligheter og utfordringer, tok grep og utviklet verdens mest vellykkede oljeregime. Eksempler på dette er en svært aktiv statlig næringspolitikk, etableringen av selvstendig norsk kompetanse – ikke minst gjennom daværende Statoil – et høyt, men rettferdig skattenivå på grunnrenten, en tydelig vilje til å sikre arbeidsfolk gode arbeidsvilkår på sokkelen og aktive tiltak for å sikre at oljeformuen skulle komme fellesskapet til gode.

Hvis det var noe de ikke gjorde, så var det å si at nå må vi for all del ikke endre på noe. Tvert imot, de endret på svært mye, trygt rotfestet i den norske samfunnsmodellen. Oljealderen traff oss på best mulig tidspunkt: Norge var blitt et relativt vellykket mellominntektsland gjennom omfattende industrireising. Vi hadde dyktige fagfolk i industrien. Vi hadde erfarne byråkrater og politikere som gjennom noen generasjoner hadde bygget, regulert og sikret eierskap til vannkraften.

Sosialdemokratiet sto sterkt, vi hadde sterke omfordelings- og styringsmekanismer samtidig som vi var et samfunn med sterke likhetsidealer og liten appetitt for å ødsle bort rikdommen. Påstanden om at Arbeiderpartiet og Høyre sto skulder ved skulder når rammevilkårene for oljen skulle skapes, høres hyggelig ut, men er å ta kraftig i. Høyre var skeptiske til Bratteli-regjeringens etablering av Statoil og seinere den sentrale plass selskapet fikk i det norske oljeregimet. Også ved en rekke andre anledninger skilte Arbeiderpartiet og Høyre lag i synet på aktiv statlig styring i oljepolitikken. For ikke å snakke om Høyres partner Frp, som alt på 70-tallet ville selge norske oljeressurser på rot.

50 år etter de første funnene på norsk sokkel må vi som har ansvar i dag, være like kloke som generasjonene før oss. Som dem må også vi gå inn i vår tid, og forstå hva som kreves av oss. Verden står overfor en klimakrise av nesten uoverstigelige dimensjoner, om ikke vi lykkes i å øke farten på overgangen til fornybarsamfunnet.

Vi har Parisavtalen, vi har FNs Klimapanels 1,5 graders-rapport og en fersk utredning av Norges klimarisiko. Verden må ta store steg langt bort fra kull. Mye av oljen og gassen som er påvist, må bli liggende. Og alle prognoser viser at vi må lykkes med fangst og lagring av CO₂ om vi skal nå klimamålene.

Verden trenger mye energi. Fremvoksende økonomier har muligheten til å hoppe over kull som energiforsyning om de støttes i å utvikle fornybare alternativer. Her kan norske ressurser og norsk kompetanse bidra.

EU tar utfordringen på stort alvor: Politikken der tar sikte på omfattende avkarbonisering frem mot 2050. Kull skal helt ut av Europas energimiks, og etterspørselen etter petroleum skal reduseres kraftig, selv om gass kan bli nødvendig for å bidra til overgangen fra kull til fornybar, som i Storbritannia og i Tyskland.

Så selv for gassnasjonen Norge kommer det endringer. Å påstå noe annet er å gjøre bransjen og alle som arbeider der en bjørnetjeneste og lite i stil med den omstillingsevnen Vestlandet har vist, om og om igjen.

Sammen med de rundt 170.000 sysselsatte i denne industrien må vi gå for full maskin inn i omstillingen til et klimavennlig samfunn. Vestlandet er drivkraften i næringen. Vi har noen av verdens dyktigste fagarbeidere og ingeniører som vil bidra til å kutte sektorens utslipp ytterligere, og til å bruke kunnskap og erfaring fra hele den norske energivirksomheten til å utvikle fornybar energi som sol-, vind- og bølgekraft. Innen fangst og lagring er vi verdensledende. Og kanskje er det våre fagmiljøer som finner veien som gjør hydrogen til morgendagens energikilde.

Oljealderen tar altså ikke slutt. Det vil være bruk for hydrokarboner i overskuelig fremtid. Først i en overgangsfase fra kull til fornybar energi, der norsk gass vil være viktig for Europa, også sikkerhetspolitisk. Deretter som råvare i petrokjemisk industri, og som innsatsfaktor i en moderne sirkulærøkonomi. Derfor skal vi fortsatt ha letevirksomhet for å finne nye areal.

Men ettersom våre kunder reduserer forbruket av fossile brensler, kan vi ikke regne med at denne bransjen vil være like dominerende i norsk økonomi som den har vært. Derfor er det i bransjens egen interesse å gå helt i front i omstillingen til nye næringer som kan trekke på den teknologien og den kompetansen den har opparbeidet. Men da trengs politisk vilje til omstilling. Har Høyre den? Vi vil trenge sterke aktører med fellesskapets eierskap. Høyre har alltid ment at Statoil og nå Equinor burde ha mindre stat. En tilsvarende vegring for statlig engasjement ser vi i dag også innen de nye havnæringene.

Vi vil trenge en mer strategisk næringspolitikk som legger til rette for industrielle satsinger på områder der Norge har særlige forutsetninger for å lykkes. Her skjuler Høyre seg bak prinsippet om næringsnøytralitet.

Vi vil trenge målrettet støtte til å virkeliggjøre fangst og lagring av CO₂, ikke nølende som Høyre og Frp i regjering.

Vi må være åpne for å vedta reguleringer som kan påvirke både teknologiutvikling, og som kan virke for reduserte utslipp. Høyre var imot å innføre CO₂-avgiften på norsk sokkel. Nå skryter de av den, langt på etterskudd.

Om Høyre vil være med i samtalen om hvordan vi går inn i vår tid, er de hjertelig velkommen. Men vi tror at mange av de grepene vi da må ta, krever nytenkning ikke minst hos Høyre. En kopi av 70-tallet, da Høyre selv pekte en annen vei, vil ikke duge. Heller ikke på Vestlandet. For de både vet og kan bedre.