Når kompetanse blir et kryss av-skjema

Det er urovekkende at helsekomiteen i Bergen bystyre synes feilinformert om eldre døendes helt sentrale behov.

Takk til Randi E. Amundsens for hennes bidrag i BT 28. mai. Hun forteller om sin mor som døde på et sykehjem etter hun fikk hjerteinfarkt. Moren ble tilsynelatende feildiagnostisert med omgangssyke, og datteren ble sendt hjem om kvelden. Nesten morgen var hennes mor bevisstløs og døde utpå dagen.

Det er hjerteskjærende når en setter seg inn i situasjonen, både for Randi og hennes mor. Tankene rundt det ubesvarte spørsmålet om hvordan moren hadde det den siste natten helt alene, kommer til å vare lenge.

Sykehjemspasienter med og uten demens har mange sammensatte sykdommer. Det gjør det vanskelig å tolke forandringer og alvorlige sykdomstegn. Leger og pleiepersonale trenger høy faglig kompetanse i kommunikasjon og omsorg i livets slutt, ikke minst kompetanse til å erkjenne at et liv nærmer seg slutten.

Vår forskning viser at opptil 40 prosent av alle dødsfall på sykehjem ikke er godt nok forberedt eller forventet. Av pasientene som ble vurdert, hadde fremdeles 46 prosent moderat eller alvorlig smerte og pusteproblemer, som økte til 53 prosent mot dødsdagen.

Når denne grunnleggende kompetansen tilsynelatende er mangelfull, så kan den heller ikke erstattes av et avkryssingsskjema som Liverpool Care Pathway (LCP).

Når Amundsen stiller spørsmål om tilstrekkelig kompetanse og ressurser til å drive omsorg i livets slutt på sykehjem, trekker helsebyråd Rebekka Ljosland frem tiltaksplanen. Som Amundsen skriver, er ikke LCP lenger i bruk i mange europeiske land, blant annet i England. I Norge derimot, velger man å gi instrumentet et nytt navn, «Livets siste dager», og beholder det.

I en artikkel vi publiserte i BMC Ethics i 2017, viser vi til at LCP ikke er utviklet og testet for sykehjemspasienter med og uten demens. En Sintef-rapport fra 2016 og Kunnskapsoppsummering 2016 anbefaler ikke LCP for denne pasientgruppen.

Forutsetningen for forsvarlig LCP-bruk er kompetent lege- og sykepleierdekning, noe som er beskrevet som å være utilstrekkelig på sykehjem og i hjemmet.

LCP kan bidra til en feil trygghet og erstatter ikke eldreomsorgens store behov for kompetanseheving. Livets slutt er vanskelig å estimere hos disse personene; en feilvurdering kan ha alvorlige følger for den enkelte pasienten. Det har Randi E. Amundsen erfart.

I disse dager er en ny offentlig utredning på vei som omhandler dette temaet: «På liv og død». NOU-en tar for seg hjemmeboende eldre med sammensatte sykdommer og sykehjemspasienter med og uten demens. Disse er hovedårsaken til økt behov for palliasjon (omsorg i livets slutt).

Det henvises til et stort, økende og udekket behov for forskning, undervisning og kompetanseheving innenfor dette fagfeltet. Siden hele dokumentet er preget av dreiningen mot eldreomsorg, prevalenstall (hvor mange i en bestemt gruppe som har en gitt tilstand eller sykdom) og store gap innen eldremedisin, så er leseren innstilt på en positiv tiltaksplan for å støtte eldremedisin.

Derfor er det nesten ikke til å tro at eldreomsorgen ikke lenger nevnes når om lag 35 tiltak listes opp på slutten av NOU 2017:16. Tiltakene er rettet mot sykehus og kreftpasienter; Kommune-Norge skal klare seg selv, og den internasjonalt omstridte LCP-planen anbefales på det varmeste.

65 prosent av alle dødsfall i Norge foregår i primærhelsetjenesten - om lag 50 prosent av befolkningen dør på sykehjem og 15 prosent hjemme. Det er urovekkende at helsekomiteen i Bergen bystyre kan synes feilinformert om disse pasientenes helt sentrale behov. Det mangler ikke på advarsel i debatter, aviser og vitenskapelige publikasjoner.