Når leger stiller feil diagnose

DEBATT: Hvordan kan man si at et barn er blitt filleristet når man ikke har noen ytre tegn på at barnet er blitt utsatt for vold?

Hvis lengene stiller feil diagnose kan dette få store følger for de berørte parter ,skriver Kjell-Asbjørn Helland. Foto: NTB Scanpix

  • Kjell-Asbjørn Helland
    Advokat
Publisert:

En tre måneders gammel gutt kommer alvorlig syk til sykehus sammen med sine foreldre med oppgulp, svimmelanfall og krampe. Man mistenker straks en eller annen form for infeksjon. Behandling blir straks iverksatt.

Etterfølgende undersøkelser viser ingen tegn til infeksjon og barnet blir undersøkt med CT og MR-undersøkelser. Undersøkelsene avdekker nå blodansamlinger under den harde hjernehinne og øyebunnblødninger. Utover dette ble det ikke gjort noen funn i form av blåmerker, nakkestrekkskader eller ribbeinsbrudd.

Gjennom samtaler med foreldrene fremkommer det ikke noe som kan forklare de funn som er gjort på barnet. Foreldrenes forklaringer samsvarer ikke med de medisinske funn som er gjort.

Diagnosen er satt: Barnet har blitt utsatt for filleristing.

I BT 8. februar skriver tre leger som alle opptrer som medisinsk sakkyndige i saker som involverer vold mot barn, om når leger må prioritere barnas beste fremfor egen taushetsplikt. I motsetning til eksempelet i forfatternes tekst, er ikke dette tilfellet oppdiktet, men konkret.

Det er ingen tvil om at barnemishandling forekommer og at leger i så måte har en sentral rolle for å avdekke hvorvidt skade på barn har oppstått som følge av påført vold. Det blir hevdet i artikkelen at når grunn til bekymring er sendt til barnevern og politiet, opphører helsepersonellets oppgave med å finne ut hva som har skjedd. Dette kan vel ikke uttrykkes mer feilaktig.

Les også

Mennene som ødela egen familie

I alle saker som har sin bunn i medisinske funn, er både advokater og dommere helt avhengig av medisinsk ekspertise. En ser sjeldent rettsavgjørelser som overprøver en medisinsk forklaring eller diagnose på de funn som er gjort, og helsepersonell brukes som sakkyndige vitner i hele prosessen i rettsapparatet inntil man har en rettskraftig avgjørelse.

I saker hvor barn blir utsatt for direkte vold, finner ofte politi og barnevern konkrete hendelser rundt voldssituasjonene som knytter skaden opp mot handling.

Ved filleristning vil nødvendigvis ikke barna selv kunne gi sin versjon av hva som har skjedd. At leger gjennom medisinske funn av blodansamlinger i hjernen og øyebunnblødninger skal være i stand til å gi en gjerningsbeskrivelse av at en forelder har filleristet sitt barn, fremstår for meg som en helt uansvarlig konklusjon, med mindre andre beviser kan knytte skade opp mot handling.

I vår konkrete sak blir mor og far pågrepet av politiet og satt i varetekt. Barnevernet griper inn og akuttplaserer barnet i beredskapshjem, deretter i fosterhjem. Etter to år med grundig etterforskning henlegger politiet saken, men saken fortsetter hos barnevernet.

I lagmansretten blir det ført bevis for andre alternative diagnoser enn den legene hadde stilt, og etter tre år klarer endelig foreldre å overbevise retten om at de ikke har påført barnet noen form for vold. Barnet er i dag velfungerende under trygg og god omsorg av sine biologiske foreldre.

Les også

– Barn må få vite hva seksuelle overgrep er

Jeg har forståelse for at leger har kunnskap til å si noe om vold er blitt påført gjennom slag, spark, kniv eller lignende. Men jeg har ikke forståelse for hvordan man kan stille en diagnose om at et barn er blitt filleristet når man ikke har noen ytre tegn på at barnet er blitt utsatt for vold.

Uhindret av taushetsplikten har leger og annet helsepersonell en plikt til å varsle andre etater for å avverge fare. Loven stiller krav om når det er «grunn til å tro at barn er blitt mishandlet». Loven (helsepersonelloven, § 33) stiller ikke krav til absolutt kunnskap, men til en sannsynlighetsovervekt for skade eller omsorgssvikt. Jo mer usikker en medisinsk vurdering er, jo større er faren for en feilaktig bedømmelse.

En slik bedømmelse kan få store følger for de berørte parter, barn som urettmessig blir frarøvet sine foreldre og foreldre som uten grunn både blir straffedømt og mister omsorgen for sine barn.

I strafferettspleien sier man gjerne at det er bedre at ti skyldige går fri, enn at en uskyldig blir dømt. Dette bør også være et bakteppe for legers vurderinger av om barn er blitt påført skade gjennom voldsbruk. Konsekvensene av en feilvurdering er store for de som berøres.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg