En kunstarena for alle

Barnebøker avfeies som dårlige fordi voksne ikke forstår dem.

Publisert Publisert

LITTERATUR: Når bibliotek omtales som kunstarena, får barn og unge et gratis og lett tilgjengelig kunsttilbud, skriver Kristin Ørjasæter. Foto: Scanpix

Debattinnlegg

  • Kristin Ørjasæter
    direktør for Norsk barnebokinstitutt
iconDenne artikkelen er over fem år gammel

Kristin Ørjasæter Foto: PRIVAT

Biblioteket er et frirom i hverdagen. Så sant statens litteraturstøtteordninger har fungert etter intensjonen er de dessuten fylt med materiale som gir både kunstopplevelser og kunnskap. Barn og unge er sentrale bibliotekbrukere, kvalitetslitteraturen i biblioteket gir dem et kunsttilbud, uavhengig av skole og lekseplaner og det aktuelle teater- og kulturskoletilbud på stedet der de bor. Det bør bibliotekene få større kreditt for. Og det bør vi snakke om, både når vi snakker om kunst og når vi snakker om barnelitteratur.

Litteraturen blir usynlig

Men når litteratur omtales som kulturarv i politikken, og folkebibliotek som debattarena i sin egen, nylig reviderte formålsparagraf, blir både litteraturen og folkebibliotekene usynlige i samtalene om kunst. Det er som om kunst bare foregår på andre arenaer; i galleriene, teater— og konsertsalene. Men litteratur kan også gi kunstopplevelser, og det er folkebibliotekene som er den viktigste formidleren av barnelitterær kunst.

Barnelitteraturen har tradisjon for å være samfunnsaktuell, hvilket gjør den velegnet for debatt. Sett i historisk sammenheng vil den også kunne synliggjøre kulturarven. Men disse aspektene ved barnelitteraturen har ikke betydning for dens kunstneriske verdi, det er det teksten og illustrasjonenes evne til å påvirke leserens sanseapparat som har.

Kunstopplevelse kan være en kroppslig erfaring, et øyeblikk av selvforglemmelse, en opplevelse av å være på en gang både deltaker og tilskuer i en iscenesatt hendelse. Litteraturen kan fremme slike reaksjoner like godt som andre kunstarter, men det er ingen automatisk sammenheng mellom kunst og barnelitteratur. Litteraturens kunstneriske kvalitet er avhengig av forfatterens evne til å utnytte ordenes poetiske kraft.

Lekende barn

Når de barnelitterære forfatterne lykkes, kan de dessverre like gjerne oppleve å møte et foreldet krav til hva barnelitteratur skal være, som fortjenstfull heder. Da Kurt Johannessen ga ut «Eg er ein frosk», ble han for eksempel møtt med utsagn som at boken ikke passer for barn fordi voksne ikke forsto hva den handlet om. Kritikken avslører en idé om at barnelitteratur skal forstås. Dette er en forventning til barnelitteraturen som gjør den mindre mangfoldig enn den faktisk er. «Eg er ein frosk» er for eksempel en lek med ord som følger drømmens og poesiens særegne logikk. Invitasjonen til leseren er å bli med på en hendelse der ordene åpner opp en egen verden. Det er lett for barn å følge denne leken, men mange voksne blir skuffet over at deres forventninger til hva en barnebok skal være, ikke blir innfridd.

Les også

Lukta av gull

Litteraturstøtten har bidratt til å videreutvikle barnelitteraturen i takt med samfunnskunsten for øvrig. Det implisitte kunstkravet som ligger i de mest sentrale støtteordningene kan også forklare hvorfor bilder er blitt så dominerende i samtidens barnelitteratur. Men denne forskyvningen av barnelitteratur fra ord til, i stadig større grad, både ord og bilde, er også med på å endre barnelitteraturen. Den tar i bruk andre estetiske virkemidler enn de som gjaldt for den «gamle» barnelitteraturen. I den grad for eksempel Øyvind Torseters bildebøker og grafiske romaner rommer en fortelling, er det ikke fordi de blir fortalt, men fordi de er konstruert slik at leseren setter seg i den sentrale karakterens sted og fyller det med liv fra sin egen erfaring.

Samtidskunst

Den australske bildebokkunstneren Shaun Tan, som er blitt hedret med de gjeveste internasjonale priser, sier det selv: Bildebøkene hans skal ikke fortelle, men romme en struktur som tillater leseren å bli med på at en idé får liv.

Den barnelitterære samtidskunsten kan benytte et variert estetisk formspråk, men det innebærer gjerne et brudd med ideen om barnelitteratur som en enkel fortelling med pedagogisk tilsnitt.

Når barnelitteraturen lykkes med å være samtidskunst, aktiverer den leserens sanseapparat og evne til delta i det fremstilte universet. En slik barnelitteratur kan virke fremmed på de voksne som lærte hva litteratur skal være i en tid dominert av et annet kunstregime og et mer pedagogisk syn på hva barnelitteratur skal være. Da kan det være fristende for voksne å gi barna de bøkene som de selv kjenner seg igjen i, i stedet for de bøkene som appellerer til barns sanseapparat og utforsker deres opplevelse av å leve i dagens samfunn.

Skal ha aktiv formidlnig

Folkebiblioteklovens formålsparagraf presiserer at bibliotekene skal ha en aktiv formidling. Det forutsetter kompetanseutvikling og aksept for at det er bruk for mange ulike kompetanser i biblioteket, kunstkompetanse og ny barnelitteratur inkludert.

Folkebiblioteket fortjener å bli betraktet som en arena for sitt materiale, for kunstopplevelse så vel som debatt. Det vil bidra til å inkludere litteraturen i samtidskunsten. Og det vil komme riktig mange til gode. For folkebiblioteket brukes av alle, uavhengig av kjønn og alder, tilhørighet og etnisitet.

Når bibliotek omtales som kunstarena, får barn og unge et gratis og lett tilgjengelig kunsttilbud. Dessuten vil det fornye synet på hva barnelitteratur er og bringe dette synet i pakt med litteraturstøtteordningenes intensjon og forfattere og illustratørers estetiske ambisjon. Det vil også måtte fornye barnelitteraturformidlingen.

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg