Barnebursdager – en privatsak?

Mange småbarnsforeldre kunne godt ha blitt mer bevisste sitt sosiale ansvar.

«TAPERNE»: Det å ikke bli invitert i bursdag er et tap som de minst populære i en klasse, de «sosiale taperne», må lære seg å leve med, skriver innsender. Scanpix

Debattinnlegg

Anne B. Vassbotn
Mor til tre, Bergen

En bekjent er fraskilt og har ansvar for en gutt i barneskolealder. Under en lunsj, kom hun med et dypt hjertesukk:

«Sønnen min skal feire bursdagen sin. Jeg tenker jeg inviterer seks av de beste kameratene hans. Mitt ansvar er jo å se til at «Sondre» ikke er slem med noen. Jeg orker bare ikke å ha alle guttene i klassen. Uoppdragne, fæle bråkmakere som sønnen min likevel ikke har noe til felles med. Nei, gu’bevaremeg vel. Vet du hva. Seks gutter får holde.»

Min bekjente avsluttet med å banke i bordet, riste på hodet og smile. Jeg nikket, men kom ikke på noe å si der og da. Men det hun sa, fikk meg til å tenke over hvordan norske barn alt fra barneskolen får formet de holdningene de skal bære med seg gjennom livet.

Min bekjente er av det bestemte slaget. Hun har masse energi, og er langt over «normalen» ressurssterk.

Les også

Lut lei av prestasjonsjaget

Da jeg selv gikk på barneskolen, var det å feire bursdag en oppmerksomhet som jeg så fram til med forventning og glede. Alt fra første klasse, ble det hengt opp bursdagoversikter med bilder i klasserommene. Hvem som hadde bursdag når, var noe alle hadde kontroll på. Selv i dag, nesten førti år etter jeg sluttet på barneskolen, husker jeg hvem som hadde bursdag når.

Jeg vokste opp i en bygd på Vestlandet, og normalen var å inkludere alle jentene, eller alle guttene når bursdager skulle markeres med kake, boller og brus. Bursdagsfeiringene var også da en stor utfordring for de voksne å skulle gjennomføre. At alle skulle inviteres, var en selvfølge.

På en barneskole er det å ha bursdag på ingen måte en privatsak. Hvis læreren husker det, (noe det forventes at han eller hun gjør), markeres samtlige bursdager med allsang og evt. et stearinlys på pulten til den lykkelige hovedpersonen for dagen.

I dag er barnebursdager blitt «industri». Foreldre punger ut store summer for å ha «minst mulig arbeid», samtidig som kontakten med flesteparten av klassekameratene blir holdt på et absolutt minimumsnivå.

Å «oppdra» problembarn er en utfordring som overlates til spesialpedagoger og samfunnets profesjonelle støtteapparat. Det å ikke bli invitert i bursdag, er et tap som de minst populære i en klasse, de «sosiale taperne», må lære seg å leve med.

Les også

Hjelp! Barnefestene har tatt av

Så tilbake til den ressurssterke moren i innledningen. Sønnen hennes hadde ganske sikkert en kjekk bursdag. Han fikk, som moren hadde planlagt, en rolig feiring, sammen med klassekameratene han trives best sammen med. Morens signal til gutten er at «de andre» bryr vi oss ikke med. Det viktigste med bursdagen var jo at han selv hadde det kjekt.

Nå kan det selvsagt diskuteres i hvor stor grad det å bli invitert i en barnebursdag kan ha en «oppdragende» effekt for taperne, de som foreldrene helst ikke vil at sitt eget barn skal bli bestevenn med. Mitt poeng med denne betraktningen?

Les også

Ingen kom i bursdagen

Jeg mener at mange småbarnsforeldre i dagens samfunn godt kunne ha blitt mer bevisste sitt sosiale ansvar. Når de ikke engang gidder å forsøke å inkludere de upopulære elevene, vil barnet deres «gå glipp av» å lære seg å ha hjertelag for taperne, de svake, de som er annerledes, de som faller utenfor. Selvsagt kan barnet lære seg å være medmenneske på andre måter enn å invitere alle til bursdagsfeiring.

Men det er nå rart med det. Hva mor og far sier, blir nok lagt merke til. Men hva de faktisk gjør, gjennom handling, er det barnet husker «i hjertet».