De som gjemmer seg bak ytringsfriheten

Det er langt flere nyanser i debatten om det som skjedde i Charlottesville enn media fremstiller.

Debattinnlegg

Stoltheten, men også sorgen er til å ta og føle på når min amerikanske svigerfar snakker om sørstatene, og om slekten som var med i de virkelig store slagene i Virginia under borgerkrigen. Borgerkrigen handlet ikke bare om slaveriet, men om skatter og mange andre ting, hvor sørstatene følte at de ble den tapende part, blir jeg forsikret om.

«Mange på venstresiden tror at alle som kjempet var rasehatere og forkjempere for slaveriet, men mange var bare helt vanlige folk og bønder», forteller han.

Selv om tiden har gått, er dette fremdeles et sårt tema i sørstatene. Kolonitiden og borgerkrigen ligger og bobler under overflaten av sosialt liv og sosiale konflikter i USA. Men nå har denne historien kommet til et viktig veiskille.

Debatten handler nå om hvem som eier den historiske fortellingen, og hvordan den skal fremstilles. Skal det representere hvit patriotisme, eller skal man utfordre historien og gjøre drastiske endringer i allmennoppfatningen av hva som skjedde under borgerkrigen mellom sør og nord.

Monumentene som hyller konføderasjonens ledere og krigshelter, er mange. Statuer av blant annet kjente medlemmer av Ku Klux Klan (KKK) står i parker og skoler som barn leker i. Mennesker som har måttet leve med å se glorifisert symbolikk som hyller den voldelige undertrykkelsen av deres forfedre og formødre, vil ha dem fjernet. De vil ha et offentlig rom fritt for monumenter som romantiserer det kollektive traumet av den grove rasismen.

Føderasjonsflagget veiver tungt i vinden i hvert eneste nabolag hvor jeg pleier å gjøre feltarbeid som sosialantropolog i Virginia. Her midt blant Trumps velgerbase i Amerika finnes det en liten lomme av folk som kjemper for sosial rettferdighet, bærekraft og likhet.

Mine informanter lever på en «commune» i et idealistisk kollektiv som har eksistert siden 1967. Her finner man ingen patriotiske symboler som forbindes med hvit overmakt, men heller symboler som er knyttet til motstand, rettferdighet og likhet. Dette er en trygg havn for minoriteter av alle slag.

Det politiske systemet som har blitt dannet der, er bygget på egalitære strukturer. Det byr på radikal endring, på motstand mot enhver form for undertrykkelse. Likhet, respekt og ikkevold settes i høysetet for det politiske og sosiale liv. Dette gjelder også aktivismen som foregår på utsiden av «communen».

En del av dem deltok på motdemonstrasjonen i Charlottesville lørdag 12. august, for å møte«Unite The Right» som var der for å protestere mot fjerningen av monumentet av slaveeier, general og kommandant for the Confederate Army of Northern Virginia, Robert E. Lee. De hadde regnet med å bli arrestert, eller at de skulle oppleve vold og overgrep.

Men ingen hadde kunnet forberede seg at James Fields ville kjøre en bil langt inn i rekkene av motdemonstranter og prøve å ta livet av så mange som mulig. Og så ble han bare siktet for «second-degree murder», en tiltale som liner det vi her i Norge kaller forsettlig drap. 32 år gamle Heather Heyer døde som følge av skadene. Minst 19 andre ble skadet.. Hvorfor er ikke dette terrorisme, spør aktivistene på sosiale medier.

«Han ble omringet av antifa (antifascistene) og ble redd», sa andre. Antifa, betyr simpelthen antifascist, men på folkemunne blir denne gruppen ofte forbundet med svart-blokade-taktikk, det vil si å dekke ansiktet og ikle seg svart. De oppfattes også ofte som mer uforutsigbare enn andre grupper under demonstrasjoner.

Da jeg våknet søndag 13. august i Bergen, hadde min mann fra Virginia allerede vært oppe i flere timer for finne ut av hva som var skjedd og om søskenbarnet hans og informantene mine var i sikkerhet. Vi fikk høre at politiet hadde latt volden mellom demonstrantene og nasjonalistene foregå i over en time før de gjorde noe. Det minnet meg om hva en av informantene mine hadde sagt da vi møtte dem i sommer: «We have the KKK in white, and the KKK in blue».

De forventer ikke at politiet vil komme for å beskytte dem. De er desillusjonerte, men ikke uten håp.

Da Richard Spencer og «Unite The Right», kompaniet hans av høyrevridde, høyreekstreme, nyfascistiske, nynazistiske individer og organisasjoner, møtte opp for å protestere mot fjerningen av statuen av Lee, var de forberedt på at det ville bryte ut vold. De oppfordret kamerater til å ta med våpen. De mener at å fjerne disse monumentene, er et forsøk på å slette deres historie.

Robert E. Lee var lenge et forbilde for unge hvite menn i sørstatene - en gentleman og representant for kristne verdier, patriotisme og krigsære. At han blant annet fryktet forurensingen av den hvite rase og talte for hvit overmakt, er noe mange fremdeles er stolte av.

Likhet og likeverd er i ferd med (igjen) å bli en rasebasert debatt, og Trump vant mye på å spille på denne polariseringen under valgkampen.

Erna Solberg skrev et innlegg i Dagbladet 11. august, samme dag som «Unite The Right» samlet seg for å vise sin tilstedeværelse på University of Virginia. Solberg skrev at hun mener ytre venstre har mye til felles med høyreekstreme og religiøs ekstremisme; de hater og polariserer. Deretter forsikrer hun om at regjeringen gjør mye for å bekjempe ekstremisme.

De som befinner seg på ytre venstre side, kjenner seg sjelden igjen i beskrivelser som dette. De fleste kjemper for sosial rettferdighet og likhet, mens den andre siden kjemper for etnisk rensing basert på rasehat.

Torbjørn Røe Isaksen valgte i august å spøke med «hvit makt» på fest for så å legge seg flat i media i etterkant. Tankeløse, upresise, unødvendig polariserende og historieløse uttalelser ser ut til å prege det politiske liv også her hjemme, mens det ekstreme høyre vokser.

Mange reagerer sterkt på at noen grupper fra ytre venstre også brukte voldelige midler i Charlottesville 12. august for å kjempe mot høyreekstreme. Mange av dem som var der, svarer med å spørre oss alle hva som hadde skjedd om ikke folk valgte å kjempe. Mange mener at dette er selvforsvar, og at volden allerede er utøvd gjennom truslene fra ekstremistene.

Filosof, aktivist og tidligere professor ved Harvard, Dr. Cornel West, beskriver i etterkant anti-fascister og anarkister som reddet ham og flere religiøse ledere fra det han fryktet var slutten på livet. Han beskriver også et håpløst passivt politi. Vitner forteller om et aggressivt angrep fra de høyreekstreme som utløste vold fra begge sider, enda terroren kan sies å ha startet lenge før demonstrasjonene.

Nå forbereder mange seg på nye motdemonstrasjoner for å vise at de ikke vil gi disse hatefulle meningene grobunn i det offentlige rom. De vil vise at også de som har andre ideologier, som er farget eller av andre etnisiteter, de som er psykisk handicappet, lesbiske, homofile, bifile og transpersoner - de vil også si sitt.

Til syvende og sist vil de brøle høyere enn dem som ønsker å utradere dem, disse menneskene som gjemmer seg bak ytringsfriheten.

Egalitarianism-prosjektet er støttet av Det europeiske forskningsråd (ERC) i form av EUs toppstipend for fremragende forskere, Advanced Grant.