Gruppetenkingens fallgruver

Utviklingshemmede må forstås som individer. Det var slik brannmester Brynjulf Bertelsen i Bergen tenkte da han startet det første «støttelaget for åndssvake» i 1949.

Publisert: Publisert:

DØMMER: Statsviter og debattant Aksel Sterri Braanen slipper ikke unna kardinalfeilen han har begått, nemlig å dømme hele grupper av individer til en kollektiv skjebne, skriver Halvor Fjermeros. Foto: Poppe, Cornelius / NTB scanpix

Debattinnlegg

Halvor Fjermeros
Forfatter, journalist, politiker og utdannet vernepleier

Dette året fyller Norsk forening for utviklingshemmede 50 år. I år har det også dukket opp en debatt med de mest oppsiktsvekkende synspunkter på utviklingshemmede. Aksel Braanen Sterris utsagn om at folk med Downs ikke kan leve fullverdige liv lyder som et ekko fra den gang vi tilla «de åndssvake» kollektive egenskaper.

La oss reise litt tilbake i tid.

Marit Ellingsen ble født 1933 og kom på barnehjem bare tre uker gammel. Da hun var konfirmert ble hun sendt på landet for å jobbe som griskokk og gårdsarbeider, slik det ble gjort med mange evnesvake barn og unge i det bortimot institusjonsløse norske samfunnet helt fram til etter krigen. Siden kom de på et eller annet åndssvakehjem, når slike tilbud ble etablert som forløperen til HVPU, helsevernet for psykisk utviklingshemmede.

Halvor Fjermeros er en norsk forfatter, journalist og politiker. Han er utdannet vernepleier og jobbet blant annet på Emma Hjorths Hjem, en institusjon for psykisk utviklingshemmede, som han senere skrev en bok om. Foto: Privat

Marit endte opp på Emma Hjorths Hjem 20 år gammel. Hun ble plassert på det beryktede Pikehjemmet på den store sentralinstitusjonen. Der var Tjukke-Laila som ikke kunne snakke. Hun hadde bare et språk. Hun kløyp. Og Solveig lå der, bundet. Hun måtte bindes hele tida, hvis ikke kunne hun skade seg sjøl, sa de. Det var stuvfullt på Pikehjemmet, 42-43 pasienter fordelt på to etasjer.

Etter to dager rømte Marit. Dermed fortsatte hennes liv som institusjonsnomade, men nå fra avdeling til avdeling på det store Emma Hjorth, i en sakte ferd mot bedre velstand og mindre boenheter, helt til hun endte opp i egen leilighet, bare med katten sin som samboer. Hun hadde omsider ristet av seg det tunge kollektive åket som enhver innen «omsorgen» måtte bære. Nå var hun blitt et individ, men det skjedde først noen år før HVPU ble oppløst.

Les også

Debatt: Jeg kan ikke dy meg, Sterri: Hadde det ikke vært lurt å sortere bort mennesker som viser anlegg til aggresjon?

Norsk forbund for psykisk utviklingshemmede (NFPU) ble stiftet i 1967. Det skjedde etter noen turbulente år med knallhard kritikk av forholdene i åndssvakemsorgen og dannelsen av aksjonsgruppa Rettferd for de handikappede.

Ved 50-årsleitet er det tankevekkende at vi har fått en ny debatt, som egentlig er eldgammel, og som stadfester skillet «mellom oss og dem».

Rett før første verdenskrig ble det på Sørlandet i en og samme familie født fem barn som ble kategorisert som åndssvake i landets 1920-folketelling. Mor til barna døde 45 år gammel etter å ha satt til verden 11 barn, hvorav altså fem var utviklingshemmede. Årsaken var en rhesus-sykdom, altså to blodtyper med skjebnesvangert resultat. Som følge av antistoffer i mors liv økte faren for hjerneskade for hver graviditet. Men de stakkars foreldre fortsatte å lage barn fordi de trodde det var en eller annen guds vilje.

Først på 1960-tallet ble man klar over denne rhesussykdommen og klarte å forhindre at slike barn ble født. Dette funnet gjorde jeg i min research til boken «Åndssvak» (2009).

Les også

Mor: «At andre ikkje ønskjer seg eit barn som vårt er for meg litt sårt»

Det er neppe noen som frivillig ønsker å gå inn i et slikt foreldreskap som det jeg skildrer her, og alle takker de medisinske framskritt for å ha avdekket denne menneskelige feilkoblingen slik at den kunne opphøre. Trolig ble alle de fem tilbakestående barna til de uheldige foreldre «satt bort», som det het.

Finnes det noen gjenkjennelige trekk mellom denne historien og den debatten Aksel Braanen Sterri reiste i vår, og som skapte de sterkeste anklager om sorteringssamfunn og slektskap med Det 3. rikes metoder? Bare tilsynelatende. For i min fortelling, som i så mange av tidligere tiders eksempel på foreldre som fikk «underlødig avkom», snakker vi ofte om kombinasjonen av mors helse og de økonomiske og samfunnsmessige forutsetninger for å gi disse barna en verdig oppvekst.

Men Braanen Sterri går et langt skritt videre når han freidig påstår at mennesker med Downs ikke kan leve fullverdige liv, framsagt i Dagsnytt 18 for et halvt år siden, april 2017. Det var denne logikken som fikk ham til å stille spørsmålet: «Hvorfor er det så ille at vi får et samfunn uten Downs syndrom?» i en bloggartikkel så tidlig som i 2014. Så dette må antas å være gjennomtenkt – om enn dårlig tenkt. For etter siste runde kunne vi ane en svak reservasjon da han i en artikkel i sommer sa han at han «godt kunne beklage utsagnet». Men det lød som hvisking.

Hviskingen var litt høyere i NRK P2’s Verdibørsen 26. august der han i debatt med Berit Vegheim, leder for Stopp diskrimineringen, innrømmet at han ikke ville ha uttrykt seg på samme måte om han hadde skjønt konsekvensen av å si at folk med Downs ikke kunne leve «fullverdige liv».

Les også

Debatt: «Min kjære, lille storesøster er en som ofte blir glemt i debatten om sorteringssamfunnet».

Problemet med Braanen Sterris metode er hans forsøk på å skjære alle med Downs syndrom over en kam. Eller for å være mer presis, alle fostre med påvist trisomi 21. Selv vil han helst gjøre dette til en debatt om abort etter 12. uke.

Vi kan skrive endeløse kronikker om den moralske forskjellen på å ville velge vekk Downs kontra et foster som skal bli født i desember vs februar, gutt framfor jente, superintelligent vs normalbegavet. Dilemmaene vil stå i kø med økt fosterdiagnostisk teknologi. Uansett slipper ikke Braanen Sterri unna kardinalfeilen han har begått, nemlig å dømme hele grupper av individer (på fosterstadiet) til en kollektiv skjebne. Og her ble debatten stående uten en konklusjon.

Det er dette som er årets paradoks. For er det noe som er fellesnevneren for det menneskesyn som har preget vårt blikk på og vår behandling av de utviklingshemmede, som Marit Ellingsens liv vitner om, så er det å tillegge dem kollektive tilkortkommenheter. Denne gruppetenkingens villfarelser fins det utallige utslag av, som f.eks den gang den velmenende doktoren i folkeopplysningens tjeneste på et møte i Fredrikstad i 1954 skulle forklare hvorfor det var viktig å bygge et sentralhjem i regionen: «De åndssvake er så glad i blomster!» Så da så.

Braanen Sterris utsagn bør ikke gjøres om til en debatt om ytringsfrihet, og ei heller bør det gripes til rettslige sanksjoner, slik lederen for NFU har gjort i menneskerettighetenes navn. Derimot bør vi fortsette den møysommelige kampen for å få folk flest, byråkrater og beslutningstakere til å forstå at mennesker er individer, uansett hvilke merkelapper vi til enhver tid velger å benytte oss av. Visst kan mennesker komme i en situasjon der livet blir uverdig. Men det er et individuelt anliggende og et sted vi alle kan nå når vi nærmer oss livets yttergrense.

Så la oss fortsette kampen for forståelsen av de utviklingshemmede som individer – med ekstra støttebehov. Det var slik brannmester Brynjulf Bertelsen i Bergen tenkte da han påtok seg rollen som pioner og startet det første «støttelaget for åndssvake» i 1949, forløperen for NFU som ble stiftet 18. februar 1967.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg