Mamma er opptatt, gutter!

Den lille svarte, evig online-dingsen er åpenbart viktigere enn virkeligheten.

Publisert:

OPPSLUKT: Jeg kan være fullstendig oppslukt av videoer og bilder fra krigen i Syria mens mine tre sønner har sin egen borgerkrig om legoklosser, valg av Netflixserie og min oppmerksomhet, skriver Maren Elise Skjerlie Gilling (bildet). Foto: Privat

Debattinnlegg

Maren Elise Skjerlie Gilling
Blogger og bergenser bosatt i København

– HEEEY MAMMA! Så du at jeg skjøt ballen i hjørnet?

Jeg kikker opp fra mobiltelefonen min. Barnet kommer løpende med begge hendene i luften mens han smiler sitt tannløse smil. Shortsen hans rekker ham til knærne og dekker delvis de lange fotballstrømpene. Skammen kommer snikende, og jeg håper at de andre foreldrene ikke oppdager det som skjer på sidelinjen. Jeg er tatt med buksene nede og alle fingre dypt nede i kakeboksen.

– Ja, det var fint, sier jeg og gjør high five. Han ser skuffet ut, og smilet hans forsvinner. Han har gjennomskuet meg. Jeg har jo nettopp gått glipp av mitt barns første mål på fotballbanen fordi jeg var for opptatt med noe fullstendig likegyldig. Jeg sitter med hodet ned og begge øynene limt til den lille skjermen. Imens lever barna mine sine liv.

Det er som om jeg sitter med bomull i ørene. Sidesynet fanger så vidt opp det virkelige livet som utspiller seg. Mitt fokus dras mot den virtuelle parallellverden. Den lille svarte, evig online-dingsen er åpenbart viktigere enn virkeligheten. Den er altoppslukende. Den surrer og piper i ett sett, og jeg lar meg konstant forstyrre av beskjeder fra jobben, foreldrenettverk og fra barnas lagleder om neste helgs fotballcup – og av en snap fra en venninne, som forteller at barnet hennes endelig har begynt å spise babymos.

Les også

«Sosiale medier er en evig påminnelse om hva jeg går glipp av»

Telefonen gløder med varsler og spennende invitasjoner, som alle fyker rett gjennom mitt ikke-eksisterende filter. Gjennom den lille skjermen styrer jeg jobben min, kommuniserer med mennesker på den andre siden av kloden og avtaler møter, kurs og foredrag. Jeg kjøper. Jeg selger. Og innimellom skriver jeg til familien i Norge. Jeg sender fakturaer, betaler regninger og oppdaterer hjemmesiden min, Facebook og Instagram. På mobiltelefonen skriver jeg mine egne historier og lytter til andres, og jeg blir oppdatert på nyhetsfronten.

Da jeg ble selvstendig næringsdrivende, opprettet jeg en LinkedIn-profil, og dermed røk nærmest den siste rest av min sparsomme nattesøvn. Jeg tar også tusenvis av bilder av spennende ting og mennesker rundt meg, i stedet for å bare nyte dem analogt. «De beste bildene er dem du ikke tar», sier min fotografkollega alltid til meg.

Jeg hører bare halvparten av det min familie sier til meg, og de må gjenta alt fordi oppmerksomheten min er rettet mot den lille skjermen og de mange likegyldige statusoppdateringene. En eller annen har en sofa som kan hentes gratis i Vanløse. Jeg sjekker sofaen selv om jeg ikke trenger noen. En annen har bakt boller til ungene, og en tredje etterlyser naboens katt som har vært borte i fire dager.

Jeg kan være fullstendig oppslukt av videoer og bilder fra krigen i Syria mens mine tre sønner har sin egen borgerkrig om legoklosser, valg av Netflixserie og min oppmerksomhet.

Les også

Når hele verden logger seg på, vil noen aller helst koble av

Nylig skulle jeg beskrive min svigerfar. Han er ikke så god på IT og sosiale medier. Jeg sa at han alltid er nærværende og til stede i sosiale sammenhenger. Han oppdaterer ikke, «liker» ikke poster på Facebook, og forholder seg ikke til babybilder på Snap. Han er 100 prosent analog og på ingen måte infisert av Candy Crush. Han ser den virkelige verden og menneskene rundt seg, og vil han ha kontakt med noen, løfter han av telefonrøret. Jeg beundrer ham for hans nærvær.

For en stund siden var jeg på jobbreise. Min kollega og jeg valgte å ta fri en dag, og vi tok båt langs kysten av Tyrkia. Da jeg satt der ved relingen, slo det meg plutselig at jeg hadde glemt mobiltelefonen på hotellrommet. Jeg kunne verken oppdatere, fotografere eller kommunisere med andre. Jeg kunne ikke booke møter og gjøre avtaler, og det var ingen varsler som forstyrret meg.

Med ett var det som om en kjempebyrde forsvant fra skuldrene mine, og jeg levde i nuet. Nærværende. Sansende. Jeg var satt fri! Jeg kunne ikke ta bilder, men jeg har dem på netthinnen.

Guttene er nå syv, fem og fire år gamle. Jeg aner ikke hvordan de ble så store. Det fanget ikke sidesynet mitt opp.

Gilling blogger på mammamaren.dk.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg