Å samle kunst er å ta samfunnsansvar

Alle kan bidra til et fritt kunstliv, og alle bør kjøpe kunst.

Kunst er ikke som det meste annet i samfunnet. Den er ikke del av verdikjeden. God kunst har ingen årsak og skapes ikke ved å fokusere på profitt, i motsetning til hva som er hovedformålet med næringslivet. Den frie kunsten er så viktig nettopp fordi den er fri og uten bindinger til staten. Derfor bør vi ta vare på den.

Nesten alt har en årsak. Noe skjer fordi noen ønsker en endring eller å unngå en endring. Kvinnene gikk ut i arbeid og barna inn i barnehager fordi samfunnet ville disponere all tilgjengelig arbeidskraft og intelligens. Vi har forbudt barnearbeid, innført obligatorisk skole, innført kjønnsnøytral verneplikt, «pakkeforløp» for helsebehandling osv. osv. osv. Listen er utrolig lang, og den blir lengre hvert år fordi politikerne ønsker å få til et bedre samfunn.

På kunstfeltet er alt annerledes. Kunst skapes fordi kunstneren har lyst til å gi. Det er ingen grunn til å lage et kunstverk. Gjennom kunstverket stiller kunstneren åpne spørsmål. Felles for god kunst er at noe formidles. Likevel har ikke kunst et «formål» og heller ingen «verdi». Kunst er ikke aksjer. Kunst kan ikke brukes til noe «konkret». Kunstproduksjon er ikke næringsliv, når kunstens formål er profitt, kompromitteres stort sett det kunstneriske uttrykket. Kunst oppstår. Kunstneriske opplevelser kan være flyktige eller varige. Tiden det tar å lage et kunstverk er irrelevant.

Samtidskunst er refleksjon, men kommunikasjon er toveis. Mottakeren må forstå. Budskapet i kunsten er ikke alltid lett tilgjengelig. Ofte kreves innsikt for å forstå. Kunnskap om kunstverket gjør kunstopplevelsen større. Å forstå kunst krever trening (som det meste annet i livet). Mennesker med forskjellige referanserammer kan forstå samme kunstverk ulikt. Frie kunstuttrykk utfordrer samfunnets verdier og inngrodde holdninger. Den frie kunsten kan provosere. Eller kunsten kan stille spørsmål uten å tilby svar. Sånn skapes debatt. Ideer kvesses og alle blir litt klokere.

Kunstverkene står igjen som en kollektiv hukommelse. Den gode kunsten beveger alltid betrakteren og den gode kunsten er evig. Gode kunstopplevelser kan sette varige spor, også lenge etter at den ble laget.

Derfor har kunstneren en viktig samfunnsoppgave. Men kunstnerne må også betale regninger og trenger inntekter. Det er en offentlig oppgave å sikre en minimumsinntekt for kunstnere. Det vanskelige spørsmålet er hvor mye av kunsten som skal finansieres av offentlige midler. Hvor går grensen mellom offentlig støtte til enkeltkunstnere, offentlige bestillingsverk og kunst i det offentlige rom og hva hver enkelt av oss som individer kan bidra med for å sikre en fri kunst? Offentlige bestillingsverk har en lei tendens til å bli kjedelige, særlig når det offentlige bestemmer kunstuttrykket. Det ble ikke skapt mye god kunst verken i Sovjetunionen eller i Titos Jugoslavia. Vi vet at autoritære samfunn bruker kunst aktivt, at overgangen til propaganda er kort og at de frie stemmene knebles. Hitler fengslet alle kunstnere som laget kunst han ikke likte. Erfaring tilsier at grunnlaget og mulighetsrommet for fri kunst er skjør.

Derfor trenger kunsten frie, liberale samfunn og liberale samfunn trenger den frie kunsten. Det er ingen tvil om at USA på 30- og 40-tallet fikk mange ibegavede kunstnere fra et Europa i krig, og at dette bidro til å utvikle USA.

Garantiinntekt, offentlige oppdrag og Kulturrådet er derfor viktige for kunstnernes minimums levevilkår og bør, slik som i dag, utgjøre en sentral inntektskilde. Men å bare kaste mye penger på kunst slik de rødgrønne gjorde, skapte heller ikke så mange resultater. Løsningen bør være både statlig støtte og privat filantropi.

Vi bør skape mer filantropi i Norge. Bergen har fått det til, og det er mange bergensfamilier som gjennom årene har bidratt med midler til innkjøp av kunst i det offentlige rom (for eksempel statuene utenfor Tinghuset i Bergen). Store samlinger (bl.a. Rasmus Meyers samlinger) er donert til offentlige museer uten bindinger. Et eksempel fra samtiden er London-baserte Nicolai Tangen, som har investert i en imponerende samling av kunst som garantert vil løfte kunstinteressen og museumsbesøk på Sørlandet. Men heller ikke de store (få) private samlerne i Norge bør være de eneste, i tillegg til staten, som bidrar til det frie kunstlivet.

Enkeltindivider som kunstkjøpere er viktige for den frie kunsten. Siden renessansen har borgerskapet og kunstnere flørtet, og kunstinnkjøp gitt inntekter til kunstnere. Noen ganger med klare krav til kunstuttrykk, noen ganger uten. Selv kjøper jeg systematisk kunst fra kvinnelige, norske kunstnere. Årsaken er enkel, jeg vil støtte kvinner som lager kunst fordi jeg er kvinne selv. De fleste kunstsamlere er menn, og det virker som de har en tendens til å kjøpe kunst produsert av menn. Derfor må kvinnene stå sammen.

Jeg mener at å kjøpe kunst er å ta samfunnsansvar fordi det frie kunstlivet er viktig i samfunnsdebatten. Debatter blir kjedelige hvis alle mener det samme.

Private kunstkjøp inspirerer og hjelper kunstnere til å forbli «frie». Men kunstkjøp trenger ikke være store samlinger. Veldig mange nordmenn har muligheten til å kjøpe noe kunst, samtidig som det offentlige bør ha støtteordninger som gir kunstnerne mulighet til å lage kunst uten å fokusere på profitt. Vi vet at den beste kunsten ikke lages hvis kunstneren er mest opptatt av hva som «selger». Mange store kunstnere solgte lite eller ingenting i sin egen samtid. Edvard Munch hadde få kjøpere i sin samtid.

Til slutt: Det bør trekkes et skarpt skille mellom kunst og dekorasjon. Å være «kunstner» er ikke en beskyttet tittel, og mange tror de lager billedkunst hvis de smører sammen noen farger på et lerret. Dekorasjon er fint. God kunst kan også være fint, men først og fremst er kunst interessant fordi den formidler, utfordrer og stiller spørsmål.