Det viktigste vi kan lære barna, er håp

Barn trenger ikke informasjon om klimaspørsmålet, de trenger en barndom som kan ruste dem til å ta ansvar som voksne.

Publisert:

GODT FORHOLD: Barn kan ikke få utvikle kjærlighet til livet og naturen, fordi de skal bli gode klimaforkjempere. Barn må få komme i kontakt med naturen og alt det gode i verden, fordi det er godt i seg selv. Foto: Francisco Munoz

Debattinnlegg

Josefin Winther
Artist og lærer

På en konferanse sa min gamle lærer fra barneskolen noe av det klokeste og mest brennaktuelle jeg har hørt på lang tid: «Det viktigste vi kan lære barna i skolehagen, er håp.»

I disse dager raser en debatt som utgir seg for å handle om vårt forhold til moder jord. I realiteten er det en krig om å posisjonere seg best mulig i forhold til moralske standarder.

Stadig flere rapporter om hvor ekstreme tilstander vi har stelt i stand her på jordkloden offentliggjøres, og ordskiftet rundt hvem som har ansvaret, tilspisses i rasende fart.

Midt blant velmenende krefter, kloke stemmer, kyniske aktører, overflatiske løsninger og markedets imponerende evne til å «spinne» enhver situasjon i egen favør, har også barnas rolle blitt nevnt.

Så langt har dette tatt form som en slags «tidlig innsats» med holdningskampanjer, bærekraftsslagord og metodiske tiltak i skolen. Barna skal opplyses og bidra i arbeidet. Voksne har ukritisk tatt seg friheten til å legge et moralsk ansvar over på barna, selv om de verken har det eller er i stand til å ta det.

Det argumenteres for at barn har rett til å vite hvor alvorlig situasjonen er. Men barn trenger ikke informasjon om klimaspørsmålet. De trenger en barndom som kan ruste dem til å ta ansvar som voksne.

Å invadere barndommen med faktaopplysninger om en katastrofal situasjon vil i verste fall kunne gjøre dem ute av stand til å ta omfanget inn over seg på et seinere tidspunkt.

Jeg tror de fleste handlinger springer ut ifra en god intensjon. Problemet er at måten vi ønsker å involvere barna våre i klimaspørsmålet, er ugjennomtenkt, og ironisk nok lite bærekraftig.

Vi prøver å fylle barna med inntrykk og informasjon, i den troen at da vil noe endres. Men det blir aldri nok. Barna våre trenger ikke mer kunnskap, de trenger et dypere forhold til naturen.

Bærekraftsbegrepet er i ferd med å bli en ytre autoritet. I møte med denne, føler vi oss ofte utilstrekkelige og handlingslammede. Den skaper en slags skam-mentalitet i oss, der vi ender opp med å skjule våre egne handlinger, og skule på andres. Vi vet at skam sjelden fører noe godt med seg.

Vi tenker på klimaspørsmålet som en «ytre» trussel. Men situasjonen er et direkte resultat av en indre tilstand: Fremmedgjøring. En tilværelse hvor vi er fullstendig avskåret fra den faktiske sammenhengen vi står i, vil naturligvis føre med seg tomhet, manglende følelse av mening og dermed også handlingslamming.

Som læreren min så ypperlig påpekte: Det viktigste vi kan lære barna, er håp. Det er den sterkeste menneskelige kraften vi har, og kan også bli til handlingskraft seinere i livet. Men først må kraften vekkes og få vokse seg stor og sterk.

For det lille barnet skal ut i en verden som er så oppstykket at selv voksne sliter med å orientere seg i den. For at barna skal bli rustet for dette, må vi verne om en tid som er unik i sin rikdom av muligheter til å skape en kjærlighetsfull nærhet til jorden, plantene, dyrene og til oss selv.

I barndommen har vi muligheten til å dyrke vår indre drivkraft gjennom lek og utforskning. Den kan ikke dyrkes frem når barn blir brukt som verktøy. Barn skal ikke ha kjærlighet til livet og naturen fordi de skal bli gode klimaforkjempere. Barn må få komme i kontakt med naturen og alt det gode i verden, fordi det er godt i seg selv.

Jeg vet ikke om det er naivt eller arrogant at voksne mener at barn bør «orienteres» om klimaspørsmålets alvorlighetsgrad. Man forestiller seg at de da vil kunne handle ut ifra det de vet. Men hvis det virkelig var en direkte sammenheng mellom tilgang på informasjon og evnen til handling, hadde vi vel strengt talt handlet ut ifra det vi vet for lengst.

Barn vil uansett bombarderes med informasjon om hva som står på spill i vår hyperdigitaliserte hverdag. Spørsmålet er dermed ikke hvorvidt de kommer til å få vite det. Spørsmålet er hvordan vi kan gi dem en god barndom som kan forberede dem på det som venter.

Vi har ingenting igjen for å skape menneskefiendtlige mennesker, uansett hvor dårlig samvittighet vi har.

Jeg tror ikke «tidlig innsats» er løsningen på noe. Hvis vi virkelig tror på dét, kan vi begynne med oss selv. Akkurat som plantene, trenger også vi en fruktbar jord å slå røtter i.

Gir vi barna denne jorden, kan de vokse seg så sterke, kraftfulle og kloke, at klimaet rundt oss og i vårt indre, ikke bare er noe som bærer, men noe som lever.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg