Jeg ble Apples ubetalte reklamegutt

Fenomenet er dessverre like aktuelt i dag.

Publisert Publisert

PROFILERT: Innsenderen figurerte på skjermen (nederst til høyre) da Apple-grunnlegger Steve Jobs lanserte Ipod Nano i 2008. Historien om hvordan det gikk til, er fortsatt aktuell, mener musikeren. Foto: Skjermdump fra video av Apple-lanseringen

Debattinnlegg

  • Ketil Mosnes
    Musiker og skribent

I 2008 ble popbandet jeg nettopp hadde sluttet i spurt om å bidra med musikk og platecover til en verdensomspennende kampanje for Apples nye storsatsing: Ipod Nano.

Siden jeg ikke lenger var spesielt involvert i business-delen av virksomheten, var det først på tidspunktet reklamekampanjen ble lansert, at venner og familie kunne fortelle meg at en tegning av fjeset mitt visstnok var å se på billboards langs motorveiene i USA, på Times Square, og på Las Vegas Strip.

Platecoveret (som ble brukt i kampanjen fordi fargepaletten matchet fargen på en av iPod-modellene) besto nemlig av en tegning av ansiktene til bandets frontmann og meg selv. Jeg var tydeligvis en slags posterboy for Apple nå.

Under disse omstendighetene falt det seg naturlig å spørre om hvor mye penger jeg kunne forvente å motta fra Apple. Jeg var med-låtskriver på sangen som ble brukt i reklamen, og de brukte jo fjeset mitt også, på sett og vis.

Svaret jeg fikk var litt overraskende: Det var ikke penger involvert, noe Apple begrunnet med at budsjettet var begrenset, og «den massive PR-verdien vi ville få fra kampanjen» burde være betaling god nok.

Ja, ja, tenkte jeg.

Men så fikk jeg en idé.

Jeg befant meg altså i et år der smarttelefoner og Spotify ennå ikke var aktuelt (for meg i alle fall), og den gamle Ipoden min hadde akkurat sluttet å virke. Mon tro om Apple kunne avse et eksemplar av den nye Nano-en? Jeg var jo tross alt en «posterboy» for den? Men akk, avtalen inkluderte ingen materielle goder, så jeg var nok pent nødt til å kjøpe en selv.

Ja, ja, tenkte jeg.

ADVARER: Musikere bør være skeptiske når noen tilbyr seg å betale med «PR-verdi», mener Ketil Mosnes. Foto: Paul S. Amundsen (arkiv)

Et par måneder etter anskaffelsen av den splitter nye, platecover-fargede dingsen ble skuffelsen stor da den plutselig sluttet å virke. Den gikk rett og slett inn i den smått irriterende modusen der den nektet å gjøre NOE.

Desperat etter å ha en enhet som kunne pumpe mp3-samlingen inn i de allerede tinnitus-rammede ørene, tastet jeg optimistisk inn adressen «www.apple.com/support» på laptopen min. Der fant jeg dessverre ingen gode tips som kunne gjøre Ipoden frisk, men jeg fant noe annet: Coveret – altså tegningen av ansiktet mitt – prydet bakgrunnen på nettsiden, diskré plassert bak den for meg ubrukelige teksten.

Jeg var altså blitt en posterboy for Apples support-side, tydeligvis. Det var vanskelig ikke å erkjenne ironien i å se sitt eget ubetalte fjes pryde supportsiden for den defekte Ipoden jeg selv hadde betalt for. Vennene mine syntes historien var morsom, og det syntes på en måte jeg også, helt til jeg begynte å tenke at dette egentlig bare var teit.

Les også

For mange bergensartister er London viktigere enn Oslo

Så hvorfor sutrer jeg over denne i-landsproblematiske historien nå, over ti år seinere? Fordi den representerer et fenomen som dessverre er like aktuelt i dag: Musikere og andre kunstnere som får tilbud om lite eller ingen penger, men «god PR» hver gang noen (ofte styrtrike) selskaper ønsker å bruke åndsverkene (og/eller ansiktene) deres.

De betaler selvsagt Justin Bieber og Lady Gaga, men mindre kjente artister har en tendens til å oppleve denne nitriste forespørselen hele tiden. Det skjedde med meg for noen måneder siden, og jeg vet at det skjer med alt fra lokale artister som blir spurt om å spille gratis på den lokale vaffelfestivalen, til relativt etablerte artister som får betalt småpenger for å bidra med musikk til en Hollywood-produksjon.

Så hvorfor kan ikke disse artistene bare si nei, spør du kanskje? Tingen er at de fleste mindre artister rett og slett ikke tør å si nei, fordi de – og apparatet rundt dem – er redde for å gå glipp av den fantastiske reklamen som blir lovet vekk i bøtter og spann. Og dette vet de store selskapene å utnytte seg av.

Her skal det raskt tillegges at den mye opphaussede PR-verdien ofte er nokså begrenset. Dessuten, i hvilke andre yrkesgrupper er PR-verdi en gyldig valuta? Tenk om jeg hadde gått inn hos min lokale Apple Store og sagt: «Hei, Macbook-en min er ødelagt. Jeg har ikke noe særlig budsjett, men jeg tenkte at dere kanskje kunne reparere den gratis? Tenk på PR-verdien når jeg kan vise vennene mine at jeg har et Apple-produkt som virker!»

Eller hva om kundene på en restaurant mente at de burde få spise gratis, fordi det ville være god reklame når de fortalte familie og venner om den fantastiske maten? Jeg tror ikke Fjordkraft hadde blitt spesielt imponert dersom jeg foreslo å betale strømregningen med PR-verdi?

Jeg vet ikke ... Kanskje Apple var skikkelig greie som ga oss muligheten til å være med på reklamen. Men jeg tror ærlig talt ikke at de spurte oss for å være greie. Jeg tror de spurte oss fordi de trengte en ny reklame, slik at de kunne tjene et par milliarder ekstra. Og i den prosessen ble jeg en ubetalt posterboy for et gigantisk, steinrikt, og på mange måter nokså uetisk selskap.

Var det virkelig for mye å be om en funksjonell Ipod som takk for tjenesten?

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg