Bunaden har hatt politisk kraft i 150 år

Vi kjenner til hvilken bunad mor og mormor har, men mange vet lite om bunadshistorien.

FORANKRING: Bunadshistorien er viktig forankring dersom man bevisst skal bruke bunaden som politisk plagg, skriver Unni Irmelin Kvam.

Kjetil Husebø
  • Unni Irmelin Kvam
    Historiker, forfatter av Min bunad-bøkene og produsent av Bunadspodden

Estimert finnes det 2,5 millioner bunader til en verdi av rundt 30 milliarder kroner i kister, skap og loft i de norske hjem. De økonomiske verdiene er én ting, den immaterielle kulturarven bunadene representerer, er noe helt annet – og kanskje viktigere. Det er en kunnskapsarv og et håndverk som er særegent og spesielt.

Nå som bunad på nytt er aktualisert som politisk plagg, er det kanskje på tide å se til den store bunadshistorien. Den forteller oss at bunad har vært politisk helt siden den ble oppfunnet. For eksempel ble «Nasjonalen», Hardangerbunaden, på slutten av 1800-tallet det fremste symbolet på at man hadde såkalt «nasjonalt sinnelag».

Alle bunader er mer eller mindre oppfunnet, konstruert og utformet i det 20. århundre, ifølge folkedraktforsker Aagot Noss. Noen av dem bygger tett på folkedraktene, andre står friere. En ting er sikkert: Det er ikke bøndenes klær fra førindustriell tid vi ikler oss på 17. mai. Bunader har et opphav – og en mor: Hulda Garborg.

Det mangler ikke på eksempler på at bunaden har vært brukt politisk. Da Hulda Garborg danset i sin tilpassede Hallingdrakt på 1910-tallet, var det med en politisk fane hevet. Huldas politiske sak var knyttet til det bondenorske som grunnlag for nasjonen Norge, i tiden rundt unionsoppløsningen i 1905. Huldas bunadsideal gikk ut på å bevare de norske håndverkstradisjonene, med fargede ullbroderier på norsk ull, et ideal som står sterkt den dag i dag.

I sin iver etter «fornorskning» på 1890-tallet, engasjerte Hulda seg i nynorsk, folkedans og teater. Med Det Norske Spellaget som scene, reiste forfatterfrue Hulda Garborg rundt med viseleik og nynorskteater. Hun ble et symbol i sin forenklede Hallingdrakt – Huldadrakten.

Med utgivelsen «Norsk Klædebunad» (1903/1917) ble hun i tillegg «alle bunaders mor». Med boken ga hun en liten hjelp til alle dem som ville sy bunadene sine selv. Det var den gang bunad var pensum på folkehøgskoler landet rundt. Nå hadde folk en veiledning: Det var både mønster og tegninger. Bunadspakker er ingen ny oppfinnelse.

Les også

Klar til 17. mai? Har du forsøkt vanntrikset mot de vanskeligste flekkene?

Da Klara Semb (1884–1970) overtok bunadssaken etter sin mentor Hulda, hadde tiden og bunadene gått videre: Klara var på jakt etter «de ekte bunadene» – hva nå det kunne være.

Hun lette etter gamle tekstiler og var foregangskvinnen som ville vite mer om folkedraktskikken som lå til grunn. Hun hadde som folkevisedanser et enormt nettverk og nedslagsfelt. Hun oppfordret alle til å samle tekstiler og vise dem frem. Der Hulda hadde tilpasset og tatt vekk, var Klara opptatt av å bruke mer av det gamle.

1920 og 30-tallet ble dermed tekstilinnsamlingenes tid. Museer rundt i landet har mangfoldige samlinger fra organisasjoner og lag som i mellomkrigstiden var opptatt av de lokale og regionale folkedrakttekstilene. Den gang skulle de regionale bunadene utformes. Sunnmørsbunaden. Nordmørsbunaden. Områder som hadde draktskikk og bunader som kunne vise frem håndverk og flid fra eget distrikt.

Siden kom vitenskapskvinnen Aagot Noss (1924-2015). Hun syklet (!) rundt i landet og systematiserte tekstilinnsamlingen. Uten disse tre kvinnene – samt en rekke dansarringer, ildsjeler og bunadsnemnder rundt om i landet – hadde vi ikke hatt den rike bunadstradisjonen vi har i dag.

Når bunad brukes som politisk plagg – om det er for eller mot EU, som en del av kommunistenes bevegelse, for eller mot Monstermaster eller for å bevare en fødestue i Kristiansund – har sakene det til felles at bunaden har en kraft i seg selv. Bunader er magiske, fordi vi gjennom 150 år har tillagt dem magi så vel som politisk kraft.

Vi blir rankere i bunad. Vi retter ryggen bare vi snakker om bunad. Bunad tillegges positive verdier, som det festplagget det er.

Bunadshåndverket finnes ikke lenger som allmennkunnskap. I dag er vi akkurat nok «handy» til å klare et og annet gjør det selv-prosjekt eller følge siste interiørtrend. Det er en grunn til at strykebånd for gardinopplegg kjøpes på Ikea. Vi lever i en tid der bunadshåndverk er ekstra ettertraktet. De som kan, har tid, flid og kunnskap nok, har en kulturell kapital få er forunt.

Les også

– Den største feilen folk gjør er at de stryker for sent

Vi kjenner den lille bunadshistorien. Vi kjenner til hvilken bunad mor og mormor har, og hvordan man har gjort det i egen slekt. Men mange vet lite om bunad. Da jeg selv byttet bunad for noen år siden, gikk det opp for meg at jeg visste skammelig lite om min egen bunad. Dermed begynte en dannelsesreise for å lære mer om min egen bunad.

På grunn av det hersker det usikkerhet rundt plagget. Mange rammes av bunadsangsten: Kan jeg velge fritt? Må jeg velge bunad fra der jeg er fra? Hva om jeg ikke er fra et sted? I Min-bunad-bøkene går jeg inn på den rike kultur- og håndverkstradisjonen som ligger bak bunadene slik vi kjenner dem i dag.

Å kjenne til bunadstradisjoner gjør oss i stand til å foreta sikrere valg når man kjøper eller syr bunad. I dag kniver Nordlandsbunaden og Beltestakken årlig om tittelen «Norges vakreste», men de har svært ulikt historisk opphav.

Ni av ti kvinner får bunad til konfirmasjon her til lands. Å kjøpe bunad er ingen spøk, men en familiebegivenhet. Konfirmant, mor og mormor toger inn i den lokale bunadsbutikken for å kjøpe et festplagg som koster omtrent det samme som en sydenferie for storfamilien.

Hvordan i all verden går man frem for å kjøpe sitt aller dyreste plagg, når vi har lite kunnskap om stoffer, sting og sytradisjoner? Kan vi egentlig nok til å skille godt håndverk fra det semrere? Vi skylder oss selv – og konfirmanten – å sette oss inn i egen bunadstradisjon. Bunadskjøpet er kanskje det nærmeste vi kommer et voksenritual i dagens Norge.

Det er bunadshistorien, og måten vi har brukt bunad på opp gjennom historien, som gir bunad retorisk kraft. Bunadshistorien er viktig forankring dersom man bevisst skal bruke bunaden som politisk plagg.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg