90 prosent av mine medarbeidere er permittert

Hvis ikke staten nå pøser likviditet inn i norske bedrifter for å redde økonomi og arbeidsplasser, mister jeg tilliten til staten.

Debattinnlegg

Denne artikkelen er ni dager gammel

Informasjonen i artikkelen kan være utdatert. Gå til vårt livesenter for siste nytt om korona-utbruddet.

-> Gå til livesenteret

For litt over en uke siden endret staten grunnlaget totalt for å drive forretninger i Norge. Våre kunder i reiselivs-, bar- og serveringsbransjen, er mer eller mindre stengt ned alle sammen. Noen av dem gikk tom for penger på få dager og betaler ikke det de skylder oss.

Med flere og flere mislighold og 70 prosent svikt i ordreinngangen, er selskapene våre mildt sagt kriserammet. Butikkene våre har heller ikke kunder eller særlig inntekt, mens de faste kostnadene løper som før.

Til nå har staten kommet oss til unnsetning gjennom lavere arbeidsgiveravgift på lønnsutbetalinger som ikke er der lenger, grunnet permitteringer og utsatt momsinnbetaling på en omsetning som er falt bort.

Dette blir det samme som å innføre gratis bompenger når man i utgangspunktet ikke har penger til å fylle drivstoff på tanken.

90 prosent av medarbeiderne våre er permittert. Ingen av oss vet når penger blir utbetalt neste gang. Årsaken er et ekstremt overbelastet Nav, med en saksgang og et dokumentvelde som ikke er i nærheten av å være tilpasset situasjonen som er oppstått.

Dette fører igjen til at forbruket går ned. Usikkerheten blir for stor til at forbrukeren tør å bruke penger.

Når så mye er stengt ned, er det også mindre å bruke penger på. Privat forbruk står for halvparten av verdiskapningen i fastlandsøkonomien. Det er fraværet av dette vi merker nå.

Statlige ansatte blir ikke permittert, og bra er det. Men hvorfor skal bedriftene måtte gå til permitteringer? Tenk, så mange færre søknader det ville blitt, dersom de heller fikk søke tilskudd for å holde folk med inntekt i denne situasjonen.

Hele samfunnet gjør nå en innsats for at færre skal bli syke samtidig, slik at helsevesenet har nok kapasitet til å redde eldre og en del andre med underliggende sykdommer og tilstander, fra døden.

At vi i det hele tatt kan gjøre dette, er fantastisk bra, og jeg understreker at jeg støtter tiltakene for å skjerme risikogruppene og samfunnet for smitte.

Men hvorfor skal ikke det samme gjelde for dem som skaper verdier i samfunnet? Hvorfor kompenseres ikke bedriftene for noe man ikke kunne forutse, eller tegne forsikringer mot?

Skal «survival of the fittest» bare gjelde fullt ut for bedriftene? I så fall er det kanskje kun aktører som Dressmann og Egon som overlever denne krisen.

Mange av de familiedrevne hotellene og restaurantene vil kunne forsvinne. De samme kan skje hos de helintegrerte innvandrerne som har lyktes med sin kebabsjappe eller indiske restaurant, der hele familien står på døgnet rundt.

Det går bare ikke!

Er det ikke derfor vi betaler skatt med glede? For å bli reddet «en uværsdag»? Jo da, vi får kanskje lån i banken som resultat av «krisepakken», men det er likevel høyst usikkert. Er vi solide nok til å få lån? Og er det virkelig lån vi skal hjelpes med?

Jeg aksepterer stort sett alt av statens pengebruk. Både fordi jeg har tillit til politikerne og deres vurderinger, og fordi jeg mangler kunnskap og innsikt til å for eksempel kunne argumentere mot milliardstøtte til ulike kultur- eller bistandsprosjekt.

Jeg har akseptert det. Frem til nå.

For hvis ikke staten pøser likviditet inn i norske bedrifter for å redde store deler av Norges økonomi og arbeidsplasser, har ikke jeg lenger den tilliten til staten som den faktisk er prisgitt og bygget på.

Vi har nok penger til å redde alle. Så da må vi gjøre nettopp det! Den danske staten låner i denne situasjonen penger for å gi direkte tilskudd til bedriftene, slik at de kan dekke sine faste kostnader. Vi har dem på bok – men vil ikke bruke dem. I alle fall ikke enda.

Men jeg har håpet.