Det var forskjeller i Os i min barndom, men i sum var det et fellesskap

Ingen andre steder hadde norske barn bedre muligheter på 1990-tallet enn på Vestlandet.

Publisert: Publisert:

BARNDOM: Det var alltid noen å sitte på med til trening, folk i lokalsamfunnet stilte opp og alle gikk på samme skole. Ressurser smitter i slike nabolag, skriver innsenderen. Foto: Rune Sævig (arkiv)

Debattinnlegg

Sigrid Hagerup Melhuus
Rådgiver i Tankesmien Agenda

Jeg har et klart minne fra barndommen i Os utenfor Bergen. Jeg sitter i baksetet i bil til foreldrene til en venn. Vi skal til stallen, eller til en håndballkamp. I koppholderen mellom fremsetene lå noen mynter og kanskje en hundrelapp. Jeg skjønte ikke dette. Hvorfor fikk pengene ligge i fred? Hadde de ikke bruk for dem?

I vår bil lå det ikke penger. I en periode hadde vi heller ikke råd til å ha bil.

Jeg vokste opp med en alenemor og to søsken. En bror hadde autisme og ekstra behov. Det var et hjem med mye kjærlighet, men ikke alltid så mye materielle ressurser.

I forskningsarbeidet og boken til Sigrun Aasland,«Det trengs en landsby», beskrives hvordan familie, skole og nabolag påvirker barns fremtid. Arbeidet tar utgangspunkt i min generasjon, vi som er født mellom 1978 og 1985 i Norge, og undersøker i hvilken grad vår fremtid var bestemt av våre foreldres inntekt.

Sammenhengen mellom foreldre og barns utdanning og inntekt kalles sosial mobilitet på fagspråket. I samfunn med høy sosial mobilitet er jobber og inntekter ganske likt fordelt mellom folk med ganske ulik bakgrunn. Lav sosial mobilitet innebærer det motsatte, at barn oftere ender opp i samme inntektsgruppe som sine foreldre.

Rike forblir rike, fattige forblir fattige, uavhengig av egne forutsetninger.

Parallelt med at de økonomiske forskjellene har økt i Norge, har den sosiale mobiliteten falt. Aasland dokumenterer at blant de i min generasjon som vokste opp med foreldre som tilhørte de 20 prosent fattigste i Norge, er det betydelig høyere sannsynlighet for at de selv tilhører samme gruppe i dag.

På samme tid har de som vokste opp med de 20 prosent rikeste foreldrene, større sannsynlighet for å selv å tilhøre denne gruppen.

Spesielt interessant er det at Aasland undersøker hvordan det har gått med barn i ulike kommuner i hele landet. Dette er ikke gjort i Norge før. Analysen viser store geografiske forskjeller.

Vestlandet har hatt høyere sosial mobilitet enn resten av landet, skriver Sigrid Hagerup Melhuus. Foto: PRIVAT

Særlig for Vestlandet er tallene oppsiktsvekkende. Aaslands funn viser at den høyeste sosiale mobiliteten i Norge for dem som vokste opp med de fattigste foreldrene på 1990-tallet, var på Vestlandet, i kommuner som Sola, Sandnes, Karmøy og Askøy.

Bergen kommer noe lenger ned på listen, men den sosiale mobiliteten var allikevel høyere enn i sammenliknbare byer som Oslo og Trondheim. Også om man ser alle barn samlet, har Vestlandet hatt større sosial mobilitet enn resten av landet.

Det var altså ingen andre steder som ga barn fra ulike familier bedre muligheter i livet på 1990-tallet.

Når jeg tenker tilbake til Os på 1990-tallet, gir Aaslands funn mening. Selv har jeg utdannelse og trygg jobb. Jeg har stått på selv, og jeg har foreldre med utdanning, noe som økte sannsynligheten for at jeg selv skulle fullføre utdannelsen. De nasjonale velferdsordningene bidro også: Lånekassen ga meg for eksempel gode stipender da jeg flyttet til utlandet for å studere.

Det var forskjeller i Os. Noen naboer var direktører, andre elektrikere eller renholdere. Enkelte kom fra land i konflikt. I sum var det et fellesskap: Det var alltid noen å sitte på med til trening, folk i lokalsamfunnet stilte opp, kontingenter til idrett var lave, og alle gikk på samme skole. Ressurser smitter i slike nabolag.

Jeg bor nå i Oslo, og særlig etter at jeg fikk egne barn og ble en del av nærmiljøet, har jeg blitt minnet om egen oppvekst. For Oslo er en delt by med landets største sosiale forskjeller.

Her er det mange fattige og mange rike, men ikke i samme nabolag, og ikke på samme skole. Skoleresultater varierer stort innad i byen, det samme gjør deltakelsen i idrett og fritidsaktiviteter. Ressursene konsentreres der det er mest fra før.

Dette er et stort problem. En forskningsrapport viser at barn gjør det bedre på skolen dersom de vokser opp i et middels velstående nabolag, altså, der det bor folk med både høy og lav inntekt. Det gjelder både for de rike og fattige barna.

Å videreføre høy sosial mobilitet er et så stort regionalt fortrinn at det burde oppta både offentlige ansatte, næringslivsledere, politikere og samfunnsbyggere. For når talent og evner i hele befolkningen utvikles, fremfor bare hos noen få, kommer dette både den enkelte, næringslivet og kommunene til gode i mange tiår fremover.

Vi vet at små økonomiske forskjeller og like muligheter er knyttet til høyere tillit, betydelig større omstillings- og innovasjonsevne og høyere økonomisk vekst, for å nevne noe. Og viktigst av alt er like reelle muligheter mest rettferdig.

Handler sosial mobilitet om at alle må ta utdanning og bli rike? Slett ikke. Det handler i bunn og grunn om hvilke muligheter man har til å starte med blanke ark, uavhengig av foreldrenes bakgrunn. Når unge fra hjembygden min fikk gode jobber innen for eksempel innen industri, offentlig sektor eller oljenæringen uten lange utdannelser, har dette bidratt til høy mobilitet.

Man skal ikke ta friheten ved det norske samfunnet for gitt. Mange ganger har jeg vært glad for mulighetene fellesskapet vårt gir. I dag har jeg min egen bil med mynter i koppholderen.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg