Byen som er rik på små hemmeligheter

Jeg ble imponert over jobben lærerne på barneskolen gjorde for å hjelpe datteren min til å integrere seg.

HØFLIGE: Mitt førsteinntrykk av Bergen var helt fantastisk, vennlige folk som smiler og hilser på ukjente, høflige bussjåfører som hilser på passasjerene, rene gater, mye blomster og strålende sol, skriver Olga Palchikova. FOTO: PRIVAT Privat

Olga Palchikova
Fra Russland, bor i Bergen

Da jeg bodde i Russland, var jeg sanger i en folkemusikkgruppe. Vi hadde hatt et samarbeidsprosjekt med musikere fra Tromsø. Vi reiste flere ganger på konserter rundt om i Finnmark. Derfor hadde jeg allerede fått et inntrykk av Norge og nordmenn før jeg bestemte meg for å flytte hit for fem år siden.

Jeg begynte å lære norsk i Russland før jeg flyttet til Bergen. Da tenkte jeg at norsk ikke var et vanskelig språk, og at det lignet mye på engelsk. Men da jeg begynte på språkkurs på Nygård skole, oppdaget jeg følgende:

  • Norsk er vanskelig. Det ligner ikke på engelsk.
  • Det inneholder få ord i forhold til det russiske språket, og av den grunn består det av mange uttrykk.
  • Sist og verst: Det finnes mange dialekter i Norge. Selv om man er ganske flink til å huske uttrykkene, betyr det ikke at man klarer å gjenkjenne dem i samtaler.

Mitt førsteinntrykk av Bergen var helt fantastisk: fred og ro, ren luft, vakker natur, vennlige folk som smiler og hilser på ukjente, høflige bussjåfører som hilser sine innkommende passasjerer, rene gater, mye blomster og strålende sol.

Jeg elsker Bergen. Byen er like stor som den russiske byen jeg kommer fra. Kultur, miljø, størrelse på byen – jeg liker ikke store byer – alt passer bra. Den er vakker, rik på historie og små hemmeligheter.

Olga Palchikova Privat

Les også

Som å komme til Latin-Amerika

Jeg flyttet til Bergen sammen med min 9 år gamle datter, som begynte på skolen. Jeg ble veldig imponert over jobben lærerne på barneskolen gjorde for å hjelpe utenlandske barn til å integrere seg i det norske samfunnet. Jeg har fortsatt bare de beste minnene om skolens lærere og takker dem for deres jobb og menneskelighet mot oss, innvandrere.

Da jeg var ferdig med språkkurset, ønsket jeg å begynne å jobbe. Jeg er musikkpedagog med høy utdannelse. Likevel kunne jeg ikke begynne å jobbe før diplomene mine ble godkjente. Derfor prøvde jeg å finne en foreløpig jobb som barnehageassistent. Det var ikke så vanskelig, og snart ble jeg innkalt på jobb som ringevikar.

Les også

Jeg kommer ikke inn i varmen

Førsteinntrykket mitt av norsk barnehage var bra. Barnegrupper består av maks 10–15 barn, og da er det 3–4 voksne som jobber med dem (i Russland er det vanlig med grupper på 20–25 barn med bare to voksne).

Likevel har jeg oppdaget negative sider. Først og fremst fikk ikke barna varm mat i løpet av dagen. Toåringene måtte tygge brødskiver med «kunstig» pålegg på. Sånn mat regner jeg som usunn, i hvert fall helt ubrukelig til små barn. Snart oppdaget jeg at skiver nesten regnes som hovedmat for nordmenn. Barna i russisk barnehage får tre varme retter i løpet av dagen fra kl. 7 til 18.

Les også

Mitt første møte med Bergen

Den andre overraskelsen var at barna i barnehage får så få aktiviteter som kan utvikle deres kunnskaper. I en typisk russisk barnehage får barna en time musikkundervisning hver dag, der de synger og danser for å utvikle rytmeforståelse og kroppskoordinasjon. De lærer å lese og skrive bokstaver, grunnleggende grammatiske regler slik at alle lærer å lese før de er 6 år. Matte – de lærer tall, addisjon og subtraksjon. Kreative timer – de lærer å male, å tegne, papirkunstteknikk, plastilin og modellering.

Les også

Jeg er forelsket i den norske barnehagen

De russiske barna kommer ganske godt forberedt til barneskolen, så da er opplæringsnivået høyere enn i den norske skolen. Heldigvis diskuteres dette problemet mye blant skolelærere og politikere i Norge. Russisk skole er selvsagt ikke perfekt den heller. De overdriver med undervisningsmengden, og mange barn og unge blir slitne og deprimerte. Mens her har jeg inntrykk av at det er motsatt, mange elever mister motivasjon til å studere og gjøre lekser. Jeg vet ikke hva som er best og verst. Kanskje ligger «sannheten» et sted på midten?

Norge, mener jeg, har akseptert og realisert mer sosialistiske ideer enn Russland klarte å gjøre, og det er egentlig bra. Fordi det sosiale systemet her viser at Norge har omsorg for sine samfunnsborgere.

Jeg som er innvandrer her føler meg veldig beskyttet sosialt: jeg har fått jobb som er god betalt og jeg og mitt barn føler oss trygge.

Jeg håper at Bergen, som har alltid vært kosmopolitisk, aldri mister sin kultur og sjarmerende individualitet.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg