Det er urovekkende at så mange toneangivende personer tar til orde for at den beste veien fremover etter terroraksjonen mot Charlie Hebdo i Paris vil være at alle vestlige aviser fyller spaltene med respektløse karikaturer av profeten Muhammed.

Jeg undres også over at mange nå snakker som om de moderate stemmene under karikaturstriden i 2006, altså de som mente det var uklokt å trykke Muhammed-karikaturer, beviselig tok feil. En slik moderat linje, heter det nå, er identisk med selvsensur. Og selvsensur er i denne sammenhengen ensbetydende med å la islam være hevet over kritikk. Men er det virkelig mulig å mene at vestlige medier etter 2006 har vært ute av stand til å kritisere islam og muslimer? Hver eneste dag leser vi saker som stiller muslimer i et dårlig lys. Islamister blir knapt noensinne omtalt i positive ordelag i vestlig presse.

Les også:

Hva slags religionskritikk er det man vil fremme ved å trykke karikaturer av Muhammed? Ofte har det dreid seg om åpenbart rasistiske tegninger av stereotype muslimer, hvis budskap er at alle muslimer er potensielle terrorister. Er dette religionskritikk? Dersom avisene så gjerne vil trykke slike tegninger, hvorfor ville de aldri ha trykket tilsvarende tegninger av jøder? Siden 2000 har israelske styrker drept 1656 palestinske barn, ifølge nettstedet «remember these children». På denne bakgrunn kunne det anses som legitimt å trykke en satirisk karikatur av en israelsk jøde med hender som drypper av barneblod. Hvorfor gjør man ikke det?

Uansett hvor hardt man kritiserer staten Israel, vokter man seg vel for å knytte en slik kritikk til jødedommen generelt. Ja, en slik kobling er til og med forbudt ved lov i flere europeiske land. Hvorfor blir folk som trosser dette forbudet sett på med avsky, mens de som publiserer tegninger av stereotype muslimer hylles som helter? Hadde det ikke vært bedre om vi kunne bli enige om å droppe all slik fordummende hets, og heller satse på velfundert og konkret kritikk av kritikkverdige forhold?

Poenget mitt er ikke å ta til orde for sensur, men å mane til besinnelse. For øvrig er en Muhammed-karikatur ikke ganske enkelt en Muhammed-karikatur. Tegningene kan ha vidt forskjellig budskap. Når Charlie Hebdo trykker en karikatur av profeten idet han er i ferd med å halshogges av en IS-soldat, er budskapet faktisk diametralt motsatt av tegninger som lar Muhammed opptre med en bombe som turban, slik den Jyllands-Posten trykket i 2005. Budskapet i førstnevnte er at IS sitt terrorregime er på kollisjonskurs med islam, mens sistnevnte uttrykker at terror av IS-typen er uløselig forbundet med islam. Om vi den kommende tiden virkelig skal teppebombes med Muhammed-karikaturer i alle norske blader, får vi i det minste håpe de vil bli av den intelligente varianten.