For syv år siden satt vi oss ned og skrev en kronikk med den alarmerende tittelen «Byrom til salgs» da politikerne ville åpne for reklame i det offentlige rom. Det virker som om flere har glemt hvorfor vi den gang sa nei til reklame i byrommet, og det er på tide å minne politikerne på alle de gode grunnene til å beholde byens egenart.

Ingen nye argumenter

Igjen vil altså politikerne lage en avtale om reklamefinansiering av byromsmøbler, samt reklame på holdeplasser, busser, bybanevogner og hurtigbåter. Dette er nå, som i 2005, et forretningskonsept som går på bekostning av våre byrom. For den (usedvanlig!) brede koalisjonen av innbyggere som fikk bystyret til å snu i denne saken i 2005 virker dette som en utmattelsesstrategi ovenfor egne innbyggere. Argumentene våre ble vurdert som gyldige nok til at politikerne snudde den gang, og vi kan ikke se at det er kommet et eneste nytt argument på bordet som har forandret situasjonen.

BT melder 01.11. at fylkespolitikerne på tampen av 2011 vedtok at det skulle gjennomføres et prosjekt som skulle se på fordeler og ulemper ved byromsreklame. Fylkesrådmannen og administrasjonen har sett på følgende momenter i vurderingen: Potensialet for reklameinntekter, omfang, estetikk og generell organisering. At reklame i byrommet handler om byutvikling og om folks bruk av byen, er totalt fraværende i fylkeskommunenes perspektiv.

Argumentene er like klare og like holdbare i dag som den gang.

Hvor er argumentene som omhandler hva slags ytringer vi ønsker i det offentlige, rom og hva slags visuelt miljø som er ønskelig? Hvor er argumenter om fremkommelighet? Hvor er momentet som omhandler byens særpreg og egenart? Og ikke minst; hvor er momentet som omhandler demokratiet, og det å lytte til egne innbyggere?

Mona Haugland Hellesnes (V) sier til BT 11. november at slik vi gjennomfører dette, på en ryddig og god måte, tror jeg vil føre til at alle vil se det positive i saken. Selv om det var mye man kan si om prosessen i 2005, var motstanden hovedsakelig knyttet til substansielle argumenter mot byromsreklame i Bergen. Og argumentene, som overbeviste den gang, står ved lag.

Koalisjonen som fikk politikerne til å snu i 2005 besto av det profesjonelle og frivillige kulturlivet, Den norske kirke, Blindeforbundet, næringsaktører og aktører fra arkitektbransjen og turistbransjen, studenter, forskere, foreldre, skoleelever og pensjonister var på banen. Hellesnes, som sier hun ikke var tett på det som skjedde den gangen, trenger åpenbart en oppfriskning i argumentene.

Sosiale og estetiske byrom

Byromsreklame av denne typen er et spørsmål om hva slags byutvikling vi ønsker oss. Hva slags uttrykk skal få prege byrommene våre, og hva slags verdier skal fremmes i det offentlige rom. Vi godtar ikke at bysykler og busskur blir tatt som gisler av en debatt om reklamefinansiering. Samtidig handler det om å presentere en by med egenart utad, et argument som fikk turistbransjen på banen i 2005. Det sier noe om Bergens identitet og at byen er en av få byer som har valgt å ikke inngå en slik avtale. Bergen er anerkjent for sine flotte byrom, og vi ønsker en fortsatt ansvarlig, sosial og estetisk byromspolitikk for vår by.

Bergensere, om det er korpsentusiaster, kulturscenen eller politiske grupper, bruker byen til å ytre seg. Reklamefinansiering er en privatisering av det offentlige rom og skviser nødvendigvis andre uttrykk. Dette var et av argumentene som fikk et samlet kulturliv til å ytre seg og aksjonere mot byromsreklame sist runde. Som innbyggere forstår vi oss selv som borgere og ikke som konsumenter, og dette er et prinsipp som må ligge til grunn for byromspolitikken.

Som innbyggere forstår vi oss selv som borgere og ikke som konsumenter

Hellesnes argumenterer videre for at den verneverdige delen av Bergen bykjerne skal være reklamefri. Det er vel og bra at Bryggen får gå fri, men hva med andre områder av sentrum og bydelene der folk bor? På et debattmøte om avtalen i 2005 var det flere foreldre som provosert reiste dette spørsmålet. Ifølge gründer og forfatter Ingebrigt Steen Jensen utsettes en nordmann for 10.000 kjøpeoppfordringer hver dag. Byromsreklame kan man ikke skru av. Her ser vi folkevalgte som behandler menneskers oppmerksomhet som en vare, en ressurs som kan gi avkastning, som om menneskenes oppmerksomhet var et vannreservoar man ennå ikke har utnyttet og kan selge.

Redusert fremkommelighet

Erfaringen fra andre byer med byromsreklame er redusert fremkommelighet langs fortau og på torg. Flere organisasjoner var på banen i 2005 og argumenterte kritisk mot avtalen på dette grunnlaget. Vi kan ikke se at fremkommelighet har vært et moment i vurderingen til fylkeskommunen i denne runden.

Fylket har ansvar for bymøblene. I stedet for å lytte til folk, selger de sine innbyggere som reklamekonsumenter. Argumentene er like klare og like holdbare i dag som den gang. I 2005 fikk de politikerne til å si nei til reklamefinansierte byromsmøbler. Vi oppfordrer derfor politikerne til å se på saken en gang til, og lytte til egne innbyggere.