Hovedstaden er død, lenge leve hovedstaden!

DEBATT: Ut fra historieskrivingen var det i hvert fall 5 hovedsteder i Norge i middelalderen, en har også inkludert Tønsberg og Konghelle, og Bergen var blant dem.

HISTORIESKRIVING: Den kontroversielle påstanden om at Bergen ikke var en hovedstad i middelalderen passer med den utviklingen en ser innenfor historieskrivingen, skriver innsenderen. Foto: Rune Sævig

  • Dan André Fiskum Velle
    historiker og konsulent ved Riksarkivet i Oslo
Publisert:

I denne helgen har bergenserne kunnet lese at Bergen aldri har vært en hovedstad. Historikerne og statsviterne er enige om at det er på tide å gravlegge den gamle tanken om at Bergen som Norges hovedstad i middelalderen. Men før vi tar spadene fatt er det likevel noen punkt som det er verdt å bemerke. Skribenten bak denne kronikken mener en diskusjon rundt dette var nødt til å komme.

Den 20. november 2012 var en lettens dag for meg. Den dagen leverte jeg inn min masteroppgave med tittelen middelalderens hovedsteder i nyere norsk historieskriving ved Universitetet i Bergen. En av konklusjonene jeg dro i denne oppgaven var at det er nærliggende å hevde at hovedstadsbegrepet var en morderne konstruksjon, men med det forbehold at selve hovedstadsbetegnelsen kan bli funnet igjen i kildematerialet. Hvilket kildemateriale dette dreier seg om er blitt tatt opp i oppgaven.

Hovedstadsbegrepet

Så, hvordan har historikerne forholdt seg til hovedstadsbegrepet i norsk middelalder? Det tradisjonelle har vært å hevde at både Trondheim, Bergen og Oslo har vært middelalderhovedsteder i Norge. Tidsspennet har variert, oftest har en plassert denne hovedstadsbetegnelsen i tidlig middelalder, for Trondheim, og høymiddelalder, for Bergen og Oslo.

Hovedstadsbegrepet var en morderne konstruksjon

I forhold til Bergen er det i hovedsak Knut Helle som har vært den fremste, av de senere historikerne, til å hevde at Bergen var Norges første virkelige hovedstad. En påstand han har holdt ved siden 1970-tallet, men som ble først drøftet utførende i det første bindet av Bergen bys historie fra 1982. Bergen som hovedstad ble for øvrig nevnt i bind tre av Aschehougs Norgeshistorie også denne er skrevet av Helle. Ett interessant moment er at dette ikke ble tatt med i Aschehougs nye Norgeshistorien, Norvegr, hvor Hans Jacob Orning er forfatter.

Grunnen til dette er en motreaksjon som har kommet inn i drøftelsen av middelalderen. Dette gjelder ikke bare hovedstadsbegrepet men en mer overgripende tanke om hvordan kongeriket Norge ble organisert. I denne motreaksjonen er det gjerne fokusert på mikrosamfunn, venner og familie.

En finner en større fokus på gaveutveksling og en lav grad av byråkrati. Helle gikk i 2009 hard ut mot denne motreaksjonen og betegnet den som den primitivistiske vendingen i historieskrivingen, andre har gjerne brukt det mer nøytrale antropologiske vendingen om denne tilnærmingen til historien. Orning var for øvrig forsvarer i 2009 av denne vendingen, en vending som har endret flere historikeres syn på hovedsteder i norsk middelalder. Likevel, tanken om et Norge uten en hovedstad er eldre enn denne vendingen.

Sentrum og periferi

I 1904 kom boken Af Norges historie av Yngvar Nielsen ut og det er spesielt ett sitat fra denne boken skulle fungere som fyrtøy for de senere 'antropologene' innenfor historiefaget. Sitatet lyder som følger: «I Norge har der været mere av Periferie end av Centrum, og Periferien er det, som bærer saare meget av Landets Historie». Flere historikere har brukt dette sitatet til å vise at en ikke kan snakke om en sterk sentralisert norsk stat i middelalderen. Helge Kongsrud brukte, i boken Det norske kanslerembetet, blant annet dette sitatet i hans beskrivelse av Norge på 1200— og 1300-tallet som en heller desentralisert stat hvor kongen var avhengig av å reise rundt i riket fremfor å sitte fast i en by og vente på at skattene skulle komme inn.

En kan ikke snakke om en sterk sentralisert norsk stat i middelalderen

Det samme ble for øvrig drøftet under en konferanse i historisk metode på Røros i 1974, hvor Jens Arup Seip viste at flere historikere har favorisert et sterkt regionalisert Norge fremfor et Norge som var styrt fra et sentrum i middelalderen.

Synspunktet om at Norge har vært lite sentralt strukturert i middelalderen har altså ligget latent siden begynnelsen av 1900-tallet. Men det første virkelige skillet vekk fra hovedsteder i Norge kom med påstanden til Sverre Bagge i From Viking Stronghold to Christian Kingdom c. 900–1350. Der skrev han rett ut at Norge hadde ingen hovedstad i ordets rette betydning, verken under Håkon 5 eller tidligere.

Så, hvorfor denne interessen om norske middelalderhovedsteder? Hvorfor har denne meningsutvekslingen blusset opp? Vel, en brannfakkel er at Oslo skal i år feire 700-år som norsk hovedstad dette året. Men, som Bergen, viser historieskrivingen om Oslo at hovedstadsbetydningen har vært være dalende. Selve ideen om at Oslo var en norsk middelalderhovedstad er til stede hos P.A. Munch og Rudolf Keyser på midten av 1800-tallet og det er nok som Geir Atle Ersland sier i intervjuet i BT på fredag at dette var en del av nasjonsbyggingen.

Utvikling i historieskriving

For å gi det norske folk en sterk nasjonal identitet under unionen med svenskene, begynte historikerne å grave i historien etter belegg på en tidligere storhetstid. I den forbindelse fikk Oslo hovedstadsfunksjonen mot slutten av 1200-tallet. På den tiden fungerte Oslo som hovedstad under Håkon Magnussons hertugdømme. Senere utviklet Oslo seg til å bli rikshovedstad, noe som er tradisjonelt satt til enten 1299 da Håkon Magnusson ble konge, eller 1314 da Mariakirken i Oslo fikk kanslerembetet til evig tid. Selv om denne ideen har fått mye kritikk opp gjennom tiden er det først på 1990-tallet at en ser en noe tvilende historiker skrive Oslo bys historie.

En brannfakkel er at Oslo skal i år feire 700-år som norsk hovedstad dette året

Arnved Nedkvitne var ikke like bombastisk som Kåre Lunden var i 1976, da Lunden hevdet at Oslo var Norge første virkelige hovedstad. Nedkvitne var ikke så sikker om Oslo i det hele tatt var en hovedstad, om den var det var den i så tilfelle ikke den eneste byen med hovedstadsfunksjon. Nedkvitne hevdet at Norge ikke hadde noen fast hovedstad, men at hovedstadsfunksjonen flyttet med kongen. Selv om Nedkvitne anerkjente at det var 'løse' hovedsteder i Norge i middelalderen kan en her se at skillet begynte å komme. I dag diskuterer en om det i det hele tatt fantes hovedsteder i middelalderen.

Den kontroversielle påstanden om at Bergen ikke var en hovedstad i middelalderen passer altså i denne sammenhengen med den utviklingen en ser innenfor historieskrivingen. Men i bunn og grunn er dette tolkninger som er blitt gjort opp mot et kildemateriale, og ut ifra historieskrivingen kan en trekke at det er mange usikkerhetsmomenter knyttet til hovedstadsbegrepet i norsk middelalder. For å berolige fortvilede bergensere der ute kan jeg si så mye som at dette ikke er satt i stein, mye er vurdert fra øyet som ser. Ut fra historieskrivingen var det i hvert fall 5 hovedsteder i Norge i middelalderen, en har også inkludert Tønsberg og Konghelle, og Bergen var med i dette gode selskap.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg