Du kan forandre alt

Det er politikere som bryter menneskerettighetene, mens folk kjemper for dem. Det er folk man må stole på.

JAHA’S INNSATS: Filmen «Jaha’s Promise» ble vist på Biff i fjor. Det gjorde sterkt inntrykk på stortingspolitiker Jette Christensen (Ap). «Filmen kunne ha beskrevet et offer. Isteden er den historien om en helt. Etter Biff i fjor nominerte jeg Jaha til fredsprisen. Fordi opplevelsen av fred er noe annet enn fravær av krig», skriver hun. Kate McCulloch

Debattinnlegg

Jette Christensen
Stortingsrepresentant (Ap)

En av følelsene vi har til felles, er maktesløsheten. I en verden der plasten flyter i havet, der ulikheten vokser, der terror råder og politikere i stat etter stat bruker makten sin til å undertrykke sin egen befolkning, hva kan jeg og du gjøre da?

Vi kan skylle tomatpureboksen og pante flasker og gi til SOS-barnebyer, men betyr det noe egentlig?

Jo yngre vi er, jo større føles verden. Men det er akkurat det unge engasjementet som skal sikre at vi har en trygg verden i fremtiden. Det må bare vekkes først. Og bli vist at det nytter.

Denne uken skal 36.000 ungdommer i Bergen få troen på at akkurat de betyr noe. At kraften de har kan endre verden.

Les også

Pårørende så Utøya-filmen med helsepersonell til stede

Under skoleprogrammet til Biff blir det vist film om ikke bare hva som er galt med verden, men at det er mulig å endre den.

I fjor så jeg hva som skjedde i akkurat en sånn sal under visningen av «Jaha’s promise». Papir sluttet å knitre, latteren stilnet, ingen mobiler lyste og i hver enkelt person skjedde det noe.

Filmen beskriver hovedpersonens reise fra Gambia til New York, der hun blir tvangsgiftet, og oppdager konsekvensene av omskjæringen hun gjennomgikk som barn.

Den beskriver hvordan hun brøt et skadelig ekteskap, og selve reisen tilbake til Gambia, der hun i løpet av ett år med kamp mot myndigheter og sin egen far, imamen, fikk forbudt både kvinnelig omskjæring og barneekteskap i Gambia.

Filmen kunne ha beskrevet et offer. Isteden er den historien om en helt. Etter Biff i fjor nominerte jeg Jaha til fredsprisen. Fordi opplevelsen av fred er noe annet enn fravær av krig.

Det er følelsen av å være trygg og fri. Nominasjonen er også en feiring av hva ett enkelt menneske kan få til. Noe Biff viser gang på gang.

NÅ KOMMER FILMENE: I år skal skoleprogrammet vise frem helter igjen. Helter som kjemper mot klimakrisen, palestinere som kjemper for håp i flyktningleirer og indiske Harish som driver en klubb for gutter som jobber mot vold og hets av kvinner i Mumbai. De får også se ungdommer, akkurat som dem selv, rekonstruere hva de opplevde på Utøya 22. juli 2011, skriver Jette Christensen. Håvard Bjelland

I år skal skoleprogrammet vise frem helter igjen. Helter som kjemper mot klimakrisen, palestinere som kjemper for håp i flyktningleirer og indiske Harish som driver en klubb for gutter som jobber mot vold og hets av kvinner i Mumbai.

De får også se ungdommer, akkurat som dem selv, rekonstruere hva de opplevde på Utøya 22. juli 2011.

Det er ikke sikkert alle som ser filmene vil være enige i hvilke kamper som er viktigst å ta. Men saken er ikke poenget, det er følelsen av at det går an å endre noe.

Les også

Fire fine og et sårt farvel

Selv om det kan virke håpløst. Som hos naboen vår, Russland, som også er tema på festivalen i år. Rett over grensen, men så langt unna i spørsmål om de viktigste områdene i politikken.

Landet uten ytringsfrihet. Landet som bruker makt mot sin egen befolkning når de organiserer seg. Landet som nettopp har avkriminalisert partnervold. I Russland finnes ikke demokrati. Biff er et sted å feire demokratiet.

Under festivalen annonseres hvem som får årets Raftopris, samme dag som Checkpoints, menneskerettighetsserien til Biff åpner.

Sammen med Universitetet i Bergen, Raftostiftelsen og Bergen Kino setter de ikke bare Bergen på menneskerettighets- og filmkartet, de sikrer fremtiden.

Demokrati finnes bare hvis det brukes, og det vil bare brukes om det nytter.

Som medlem av utenriks og forsvarskomiteen ser jeg med bekymring på at stat etter stat forlater institusjonene som er der for å sikre rettighetene og verdensordenen som har tjent oss vel etter andre verdenskrig.

Jeg sitter i møter med myndigheter som bruker grunnloven for å redusere sine borgeres rettigheter.

Snart skal jeg til Europarådet igjen og gjøre et siste forsøk på å få Russland til å forplikte seg til et samarbeid om menneskerettigheter, mens korrupsjonsanklagede politikere henger ved kaffemaskinen.

Les også

Hannes Biff-anbefalinger

Vi må bruke stadig mer tid på å kjempe for å beholde rettigheter som er oppnådd, i stedet for å arbeide for utvikling.

Enkelt sagt er det politikere som bryter menneskerettighetene, mens det er folk som kjemper for dem. Når stater løper fra ansvaret, er det folk man må stole på. De utålmodige. De unge. De som ikke finner seg i urett.

Om en uke er det 36.000 flere i gatene her som kanskje tror de kan forandre verden. Og det er sant.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg