Når jeg dør, vil jeg ligge blant bringebærbuskene

Hvis jeg vil komposteres når jeg dør, så kan jeg ikke det med dagens lovverk. Det er et problem.

AV JORD ER DU KOMMET: Jeg vil bli kompostert ved min død, slik at jorden kan brukes på nytt i min egen hage, skriver innsenderen. Audun Braastad, NTB scanpix

Christian Lomsdalen
Lektor, humanist, og far

Når jeg dør kan jeg tenke meg å bli til jorden til et epletre, eller blant røttene til en av bringebærbuskene i hagen. Det tror jeg ville vært en fin avslutning på dette livet.

For å oppnå dette måtte jeg ha blitt kompostert etter min død, og så bli plantet om når prosessen var ferdig. Det er ikke spesielt vanskelig. Men det er dessverre ikke mulig i Norge med dagens lovverk.

Det er leit at jeg ikke kan få gravferden jeg ønsker meg, men det er ikke det største problemet her. Problemet er dagens gravferdspraksis. Likene råtner ikke, og vi ikke får plass til alle de avdøde fordi vi i bynære strøk mangler gravplass. I tillegg er det mange steder langt til nærmeste kremasjonsovn, og gravferdsadministrasjonen har mulighet til å ta ekstra betalt om noen velger kremasjon fremfor kistebegravelse.

Les også

Nye hjem for byens døde

Det er i hovedsak to mulige «plasseringer» for den avdøde i dagens gravferdlov. Den mest tradisjonelle muligheten er kistegravferd, men fra og med 1898 var det også mulig med kremasjon i Norge. I tillegg kan en søke fylkesmannen om askespredning og gravlegging av askeurner på private steder.

Hovedmulighetene i gravferdsloven er dypt forankret i en fortid hvor nær alle tilhørte den lutherske statskirken, og hvor nær alle ble begravet med utgangspunkt i en seremoni i en kirke. En kirke som lenge holdt på at liket måtte i så stor grad som mulig være helt og uforstyrret siden legemet også skulle gjenoppstå på den siste dag.

Derfor var selv ikke det å innføre kremasjon i Norge spesielt populært, og det er fremdeles mulig for prester å reservere seg mot å gjennomføre begravelsesseremonier hvor den avdøde skal kremeres. Å forandre på det som folk opplever som tradisjon er sjelden populært.

Les også

Du bestemmer!

Jeg vil som sagt bli kompostert ved min død, slik at jorden kan brukes på nytt i min egen hage. Men dette er ikke det eneste alternativet til dagens ordninger. Tidligere har Oda Rygh skrevet i Humanist og i Dagbladet om dette, og jeg har skrevet i Agenda Magasin og Morgenbladet om forskjellige alternativer vi har for hvordan vi tar vare på våre døde etter at livet er over.

Det kan være alt fra en så lite radikal løsning som en kisteløs begravelse på en gravplass, til mer radikale varianter hvor den avdøde danner vekstgrunnlaget for et nytt tre eller hvor kremasjonsasken blir omgjort til en diamant. Det finnes også flere muligheter for «kaldkremasjon», som er mer miljøvennlige enn dagens energikrevende og forurensende kremasjonsovner.

Les også

Levningane mine skal ikkje enda i ein industriell ovn

Kulturdepartementet jobber med ny lov om tros- og livssynssamfunn, som også inkluderer noen forandringer i gravferdsloven. Selv om jeg støtter forandringer på hvem som skal stå for administrasjonen av gravferdene i norske kommuner, så vil ikke disse forandringene gi flere muligheter for gravferd for befolkningen.

Med en befolkning som i økende grad har forskjellig livssyn, hvor stadig flere holder seg unna organisert tro og livssyn, og med en befolkning med større kulturell variasjon, bør ikke valgmulighetene være så låste som de er i dag. Forskjellige kulturer har forskjellige tradisjoner for gravlegging, og borgerne i Norge kan på individuelt grunnlag ha forskjellige ønsker for hvor de vil være når de en gang ikke lenger er.

Selv jeg forstår at vi skal ha noen begrensninger. For eksempel vil jeg i liten grad bli fornøyd om jeg oppdager at liket til den gamle eieren av huset jeg har kjøpt ligger nedgravd i plenen. Det er likevel langt mellom en liberalisering av dagens regelverk, og muligheten til å havne ubehandlet i egen plen.

Les også

Flere ønsker å frysetørkes når de dør

Bestemmelsene i gravferdsloven må også gjennomgås, for å se på hva som kan liberaliseres, og hvordan – slik at jeg kan få mitt ønske oppfylt når jeg en gang dør.

Forhåpentlig har politikerne god tid på seg, men jeg håper at Trine Skei Grande (V) og Kulturdepartementet kan begynne å se på dette allerede i denne stortingsperioden. Det er bare på den måten vi kan gjøre gravferdene mer miljøvennlige, mindre plasskrevende, og mer åpne for individuelle ønsker.

Få politisk redaktør Frøy Gudbrandsens nyhetsbrev hver onsdag ettermiddag. Meld deg på her.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg