Ja, jeg har tillit til sensuren

Vaags påstand om at resultatene har vært «helt jo-jo» de siste årene, samsvarer dårlig med mine erfaringer som lærer og sensor.

Publisert Publisert

RETTFERDIG SENSUR: Norskeksamen er den største og mest omfattende eksamen som blir avviklet i Norge, skriver Liv-Tove Haugseng. Foto: Privat

Debattinnlegg

  • Liv-Tove Haugseng
    lektor i norsk ved Nordahl Grieg videregående skole

Det er fredag 22. juni og vi lærere har takket av elevene før ferien. I samme øyeblikk som vi forsyner oss av siste kakestykke, og får rektors velsignelse til å ta et velfortjent avbrekk, tikker det inn en artikkel om sensuren av årets norskeksamen på bt.no, der norsklærer og sensor Tore Vaag fra Framnes videregående skole «langer ut» mot årets norsksensur, som han selv har vært en del av.

Som norsklærer og norsksensor prøver jeg å lese artikkelen med andres øyne. Det kan ikke være lett å ha tillit til denne vurderingspraksisen når selv sensorene undergraver systemet. Vaag forteller om sine elever som har fått mye dårligere resultat på årets norskeksamen enn hva de fikk i standpunkt. Hele klassen har så å si kollapset, ifølge Vaag. Videre sier han at dette ikke var et engangstilfelle, men symptomatisk for et vurderingssystem som har vært «helt jo-jo» især de tre siste årene.

Det er her jeg føler at noen må gripe inn og forklare mannen i gaten hvordan dette systemet fungerer. Selv har jeg full tillit til eksamensordningen så lenge alle følger spillereglene. Og disse spillereglene er uskrevne regler laget for at nettopp din sønn eller datter skal bli vurdert rettferdig. Norskeksamen er den største og mest omfattende eksamen som blir avviklet i Norge.

Les også

FpU vil filme muntlig eksamen

Hvert år skal alle avgangselevene ved norske videregående skoler opp til skriftlig eksamen i hovedmål, og ca. halvparten skal opp i sidemål. Dette er en såkalt sentralgitt eksamen som er helt lik over hele landet, og skal derfor også vurderes så likt som mulig. For å få til nettopp dette blir det arrangert sensorskoleringer i forkant av sensuren. Her møtes sensorene og vi blir grundig drillet i hvordan årets oppgaver skal tolkes, og hva som skal forventes av besvarelsene. Sammen leser vi et utvalg besvarelser hvor vi til slutt blir enige om hva som skal vektlegges, samt hvilken karakter vi skal sette.

Verdt å nevne er også de ulike vurderingskriteriene som vi jobber etter. Disse er skreddersydde de ulike oppgavetypene og er til stor hjelp for å lande en karakter, det være seg kortsvarsoppgave, langsvarsoppgave, retorisk analyse, resonnerende tekst eller kreativ oppgave for å nevne noen. Under sensorskoleringen blir det nøye poengtert at vi må fylle ut intet mindre enn to skjema for hver besvarelse. Disse må bringes med til fellessensuren og skal brukes flittig under sensormøte for å sammenligne vurderingene. Et slikt system er ganske kvalitetssikret, spør du meg. Skulle det oppstå uenighet mellom de ulike sensorene, har spesielt norskfaget flere oppmenn som da bistår i den endelige vurderingen. Ja, jeg har tillit til sensuren.

Les også

Legger opp til eksamensjuks

Tore Vaag mener at de store karaktersprikene mellom skriftlig eksamen og standpunkt skyldes «at noen sensorer «straffer» elementer i elevbesvarelser hardere enn andre, mens andre ser mellom fingrene på de samme feilene eller manglene.» Hvis dette var tilfelle, ville jeg mistenkt at den ene eller den andre sensoren ikke hadde gjort jobben sin og faktisk uteblitt fra årets sensorskolering. Så hvis det er noe som kan forbedres ved avviklingen av sensuren, så må det være å gjøre denne skoleringen tvingende nødvendig, altså obligatorisk.

Selv har jeg vært sensor i både spansk og norsk, hovedmål og sidemål, men møter som en selvfølge til sensorskolering år etter år for å sikre en rettferdig sensur. Norsk er ikke som matematikk, og vi kan ikke sette to streker under riktig svar. Dette er et humanistisk fag som krever nærlesing og et grundig vurderingsarbeid. På skoleringen blir vi faktisk bedt om å være elevens advokat. Det blir til gangs understreket at vi skal lete etter hva eleven kan, og ikke fokusere på det eleven ikke kan.

Vaags påstand om at resultatene har vært «helt jo-jo» de siste årene, samsvarer dårlig med mine erfaringer. Jeg har, ved én anledning, opplevd at en av mine elever som hadde 4 til standpunkt, fikk 6 på eksamen. I stedet for å betrakte dette som et uttrykk for et utdatert, vilkårlig vurderingssystem, tenker jeg at eleven endelig fikk uttelling for jevnt og trutt arbeid og fullt fokus under eksamensdagen. Samtidig er det verdt å nevne at det er helt naturlig å ha et visst sprik mellom standpunkt- og eksamenskarakterene, da disse ikke måler det samme. Ergo ville jeg aldri ha langet ut mot årets norsksensur som jeg selv er en del av.

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg