Jeg ville heller født tvillinger på nytt

DEBATT: Barselomsorgen er rett og slett ikke god nok.

SKUFFET: Jeg har sjelden grått så mye som jeg gjorde da sengen vår ble kjørt inn på enda et nytt flermannsrom, skriver Ingrid Graue Handeland (25). Eirik Brekke

Debattinnlegg

Ingrid Graue Handeland
Trebarnsmor, sosionomstudent og ammehjelper

Ifølge en ny undersøkelse er barselkvinner misfornøyde med Kvinneklinikken på Haukeland. Etter å ha blitt sittende på gangen med nyfødte premature tvillinger på barsel, kan jeg skrive under på dette.

I fjor var jeg gravid med toeggede tvillinger, og av den grunn fikk jeg ekstra oppfølging av en kommunal gynekolog. Tre måneder før termin ble det oppdaget store vekstavvik, og vi ble deretter fulgt opp på Haukeland. Oppfølgingen der var upåklagelig, og vi følte oss veldig trygge.

De siste undersøkelsene som ble gjort viste alvorlig sirkulasjonssvikt hos den ene jenten. Derfor ble det besluttet at fødselen måtte settes i gang allerede dagen etter. Både igangsettelsen og fødselen gikk fint. Vi var veldig fornøyde med både jordmor og de andre som fulgte oss det døgnet. Hele fødselen var tross alt en fin opplevelse.

Allerede få timer etter fødselen endret dette seg. Det som skulle bli en fin tid sammen, ble erstattet av en uendelig tristhet. Etter at jeg hadde takket ja til familierom, fikk jeg vite at det ikke var plass til pappa – nå som jeg og jentene trengte han som mest.

Les også

Les også svaret fra Haukeland: – I 2023 får alle familierom på KK

Etter fødselen var jeg så nedstemt og trist at mannen min ble alvorlig bekymret for meg. Jeg satt stort sett og gråt i sengen. Etter hvert ble vi fulgt på rommet. Det skulle vi dele med to andre mødre og deres nyfødte.

Mannen min ble paradoksalt sendt hjem for å sove ut. Hva med meg, da? Trengte ikke jeg å sove?

Heldigvis fikk mannen min sove med meg den neste natten, noe som var til uvurderlig hjelp. Mannen min gjorde absolutt alt utenom å amme. Han skiftet bleie, han matet med kopp, han trøstet og bysset.

Dessverre ble det bare med den ene natten, fordi noen andre måtte ha rommet. Tristheten fra natten før kom tilbake, og tårene satt løst. Jeg har sjelden grått så mye som jeg gjorde da sengen vår ble kjørt inn på enda et nytt flermannsrom.

Da begge jentene og jeg endelig hadde sovnet, og vi hadde en time til neste mating skulle i gang, ble det kjørt inn en ny mamma med hennes barn. Hun kom tydeligvis rett fra keisersnitt. Da jeg endelig sovnet igjen, ble vi vekket av at mor nummer to skulle få hjelp til ammingen. Da var det på med lys og høye stemmer.

Midt på natten en gang trakk jeg i snoren, da var jeg så fortvilet og så sliten at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg fikk noen trøstende ord fra en flink sykepleier. Hun beklaget situasjonen, og skulle ta det med i rapporten neste morgen.

Da jeg returnerte fra frokosten, tilbake til rommet, ble jeg møtt av blod på gulvet og masse folk. Jeg fikk beskjed om at jeg ikke kunne komme inn. Jeg snudde meg og gikk, og satte meg heller på gangen. Her ble jeg værende.

Les også

Bakgrunn: Barselkvinner minst fornøyd med Haukeland

Les også

«Nyt denne tida» sa dei. «Hald kjeft» tenkte eg.

Jeg satt altså på gangen på barselavdelingen med mine to små jenter, og hadde ikke engang en plass å bytte bleie. Der ble jeg sittende den dagen. Jeg ammet og veide og gjorde alt jeg skulle der ute.

Det var altså bedre å sitte på harde stoler, to dager etter fødsel, enn å være på rommet. For jeg fikk lov å komme inn igjen på rommet etter hvert, men det orket jeg ikke.

Mannen min kom så fort han kunne, men da han måtte reise hjem, husker jeg at jeg begynte å gråte. Jeg ville faktisk heller ha gått gjennom en tvillingfødsel på ny i stedet for ett nytt barselopphold.

Til alt hell så er jeg ammehjelper og har en sønn fra før av, så når det gjaldt amming, så visste jeg hva jeg gjorde. Jeg kan jo bare forstille meg hvordan det hadde gått med ammingen hvis ikke.

Tre døgn etter fødsel reiste vi hjem med de små nye familiemedlemmene våre. Det var en lettelse, og jeg har sjelden vært så glad. For første gang på fem døgn kunne jeg endelig hvile.

Noe må gjøres med barselomsorgen, for den er rett og slett ikke god nok. Statsministeren ber oss føde flere barn. Helsedirektoratet og Verdens helseorganisasjon anbefaler oss å fullamme i minst seks måneder. Nå skal i tillegg far sidestilles med mor når det gjelder permisjonstiden.

Jeg er en forkjemper for at kvinner skal få være på barsel så lenge de trenger det, men da må forholdene være bedre.

Hva med å gjøre noe der det starter? Hva med å la pappa få være til stede etter fødselen? Pappa er en like naturlig og selvsagt del av familien. Hvorfor blir han ikke behandlet sånn?

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg