Energilovens far: Haster ikke med å bygge vindmøller på land

Både hensynet til kraftforsyning, kostnader og naturen tilsier at vi bør vente til havvindkraft blir lønnsom.

Forsyningssituasjonen vår for kraft tilsier ikke at vi behøver å forhaste oss unødig, mener Einar Hope. Øyvind Hagen/StatoilHydro / Digitalt

Debattinnlegg

Einar Hope
Professor emeritus i energiøkonomi, Norges Handelshøyskole

1. april skal Norges Vassdrags- og Energidirektorat (NVE) legge fram forslag til en nasjonal rammeplan for vindkraft, der de mest egnede områdene for vindkraft i Norge skal pekes ut. Det har blitt hentet inn analyser om naturmangfold, landskap, friluftsliv, kulturminner og reindrift.

En slik rammeplan burde ideelt sett ha foreligget før konsesjon hadde blitt gitt til utbygging av landbasert vindkraft overhodet, men nye konsesjoner for planlagte vindparker bør i alle fall ikke gis før rammeplanen her vært på høring og behørig behandlet i Stortinget.

Einar Hope er samfunnsøkonom og professor emeritus ved Institutt for samfunnsøkonomi ved NHH. Bladet Forskning omtalte Hope som «Energilovens far» for hans pionerarbeider innenfor kraftøkonomi og kraftprising. Privat

Rammeplanen bør videre følges opp av en verneplan for vindkraftutbygging, slik det i sin tid ble gjort for en verneplan for vassdrag mot kraftutbygging. Den første verneplanen for vassdrag ble vedtatt av Stortinget i 1973, etter at spørsmålet hadde blitt reist på flere hold allerede tidlig på 1960-tallet. Denne verneplanen har senere blitt etterfulgt av tre påfølgende planer.

Hvis vi som et tankeeksperiment skulle legge noenlunde samme tidsakse til grunn for behandlingen av rammeplanen og verneplanen for vindkraft som for vannkraft, vil vi ha god tid til å ta stilling til alle spørsmålene som reiser seg i forbindelse med vindkraftutbygging på land.

Ikke minst vil vi ha god tid til å utforme støtteordninger som vil kunne gjøre det interessant for norske og utenlandske selskaper å satse på havvind på norsk sokkel i stedet for på landbasert vindkraft i Norge. Norske selskaper deltar allerede i storstilt utbygging av havvindkraft bl.a. utenfor kysten av Storbritannia, i stor grad som følge av støtteordningene for havvind som er etablert der.

Les også

Slik vil de bygge Europas største vindkraftverk

På denne måten vil vi også kunne høste en «ventepremie» som følge av teknologisk utvikling og forventede kostnadsreduksjoner ved bedre tilrettelegging og gjennomføring av store utbyggingsprosjekter på dypt vann til havs.

Et tilleggsmoment er at havvind i våre områder jevnt over er sterkere og mer stabil enn landvind. Dette skulle både tilsi bedre produksjonsforhold for havvindkraft og også at vi trenger å bruke mindre av vår regulerbare vannkraft til å kompensere for uregelmessig vindkraftproduksjon på land innenlands. Denne kan i stedet anvendes lønnsomt til å kompensere for uregelmessig vind- og solkraft utenlands.

Forsyningssituasjonen vår for kraft tilsier heller ikke at vi behøver å forhaste oss unødig med å ta stilling til alt dette. I et normalår har vi nettoeksport av kraft og gjennom det nordiske kraftmarkedet og med tilknytningen til europeiske kraftmarkeder gjennom utenlandskablene vil vi greit kunne håndtere en midlertidig knapphetssituasjon. Dette har vi allerede god erfaring med.

Den største og viktigste «ventepremien» ligger likevel på et annet plan, nemlig at vi på denne måten vil kunne forhindre en ukontrollert nedbygging og forringelse av vår natur i vid forstand gjennom landbasert vindkraftutbygging. Dette er ressurser som vil bli mer og mer viktig og verdsatt i framtiden, men som dessverre i altfor liten grad blir hensyntatt i lønnsomhetskalkyler av vindkraftprosjekter.