For nordmenn på fylla er alt lov

Ikke bare er det lov, det er nærmest et krav: Skrike til hverandre på bussen, velte bosspann, rasere postkasser og kaste opp offentlig.

NORSK DRIKKEKULTUR: Fylla. Hovedmålet, selve grunnmuren for kvelden din, er å bli full. Og pent blir det heller ikke, skriver Sander Riis Eilertsen. Gorm Kallestad / NTB scanpix (illustrasjonsfoto)

Debattinnlegg

Sander Riis Eilertsen
NHH-student og praktikant ved ambassaden/FN-delegasjonen i Wien

Å ta oss en fest i en eller annen form har vi drevet med i tusenvis av år. Sannsynligvis helt siden det moderne mennesket ble utviklet i Afrika for 200.000 år siden.

Vikingene hadde sine gilder der mjøden fløt. 1800-tallets utslitte fabrikkarbeidere lot det stå til på lørdagskveldene før sin eneste fridag, søndagen. Romerne hadde sine over 180 festdager i året.

Festing, konseptet med å dra et annet sted for å møte andre mennesker, treffe gamle venner, slå av en prat, lyge litt, rykke litt i dansefoten du ikke har, kjenne litt på alkoholrusens befriende og forløsende eim av uforsiktighet og bedagelighet. Det er noe menneskelig ved det. Noe forlokkende og forlystelig.

Det er sikkert både arv og miljø, dette. Spør du en biolog, kan hen sikkert forsikre deg om at festing utløser noen kjemiske stoffer som gjør livet vårt enklere å leve.

Spør du en sosialantropolog, kan hen garantert fortelle om viktigheten av fester for å danne gruppeidentitet og tilhørighet. Festing går igjen i nærmest alle kulturer og land.

Sander Riis Eilertsen Privat

Den folkelige betegnelsen på selve verbet «festing» varierer fra land til land. Noen drar «på klubben». Andre skal «på bar». En klassiker er «å gå ut». Det ligger en ubestemmelig spenning i ordet «ut» – en slags lovnad. Hva som møter deg, vet du ikke, ei heller hvem eller hva, men det ligger der ute. Du kan i hvert fall ikke bli «inne».

Fellestrekket er at du skal ut å gjøre noen aktiviteter. Nettopp lyge litt, danse litt, treffe folk – rett og slett kose deg.

Hva kaller vi det i Norge?

Fylla.

Smak litt på ordet. Du skal ikke først og fremst bruke kvelden din på dans, målet er ikke å møte gode venner; hovedmålet, selve grunnmuren for kvelden din er å bli full. Beruset. Bytte ut oksygenet i blodet med alkohol. Og pent blir det heller ikke.

NTB Scanpix

Nordmenn er et reservert og innadvendt folkeslag. Spør du en tilfeldig nordmann på gaten om retningen til et sted, kan du i noen sekunder spore ren og skjær forferdelse i ansiktet deres, før du får dine instruksjoner. Det ligger der mellom oss landsmenn, som en underforstått tillitserklæring: Hold deg unna meg, så skal jeg holde meg unna deg.

Nordmenn må simpelthen være et av de få dyrene i verden som kan kommunisere uten å ytre så mye som en eneste lyd. Gi sidemannen på bussen det legendariske sideblikket, det bitte lille nikket, før vedkommende umiddelbart snapper opp signalet, beveger seg til siden og lar deg gå forbi.

Men for nordmenn på fylla, er alt lov. Alt. Ikke bare er det lov, det er nærmest et slags underliggende press. Skrike til hverandre på bussen, synge høyere enn vi noen gang gjør ellers, plage sjelen ut av alle som er rundt oss, velte bosspann, rase postkasser og veiskilt og kaste opp offentlig.

Vi kanaliserer alt vi har av dyrisk, barbarisk instinkt og lar det slippe løs uten så mye som et spedt forsøk på å holde det igjen. Som et promillens trylletriks er alle spor av innadvendthet og isolasjon forsvunnet. Fylla.

Kontrasten mellom innadvendthet på den ene siden, og urgammel stammekultur på den andre siden, har aldri stått klart der foran meg som den skrikende merkverdigheten det faktisk er.

Jo mer man tenker på det, jo vanskeligere er det å unngå spørsmålet: Hva er det egentlig vi nordmenn driver med på fest?