Denne klovnen var konge

Jahn Teigen har vært overalt, forsøkt alt, tort alt.

Publisert Publisert

Jahn Teigen tok det som en hedersbetegnelse å bli omtalt som klovn, skriver Bård Ose. Foto: Anders Knudsen

Debattinnlegg

  • Bård Ose
    Musikkjournalist i NRK

Jahn Teigen ville nok ikke likt at jeg kalte ham konge. Men han ville ha nikket fornøyd, hvis jeg hadde kalt ham klovn. Han brukte det selv som tittel, da han ga ut en av sine mange populære plater i 1988, «Klovn uten scene».

Dette forteller mye om artisten, som nå er gått bort og hele landet hyller. Han var ydmyk, og da var det vanskelig for ham å godta at han var selve popkongen i Norge.

Samtidig hadde han selvironi, og det førte til at han ble verken såret eller sint hvis noen omtalte ham som en klovn. Snarere tvert imot – han tok det som en hedersbetegnelse. Hvorfor?

Fordi han fikk oppmerksomhet, noe han snudde til sin fordel. Jahn Teigen gjorde seg udødelig nettopp på grunn av denne evnen til å snu en nedtur til en seier.

Les også

BTs Frode Bjerkestrand: Absolutt alle poeng til denne artisten fra Norge

Et eksempel: Lørdag 25. januar 1976 satt familier i de tusen hjem foran TV skjermene og skulle se Melodi Grand Prix. Blant artistene var Inger Lise Rypdal i duett med Jahn Teigen. Inger Lise beveget seg som en sylfide med en flagrende kjole, vakker som alltid, og ved siden av sto det noe som så ut som et ... et skjelett?

Telefonene på Marienlyst glødet. TV-seerne hadde ikke opplevd maken til majestetsfornærmelse siden Fred Anton Maier ble snytt for gull på 10.000 meter i OL i Grenoble!

Men ingen som så innslaget glemte det. Jahn Teigen i skjelettdrakt gjorde artisten udødelig over natten.

Han gjentok suksessen to år seinere da han med splitthopp og bukseseler sang seg ned til sisteplass i Melodi Grand Prix. Jahn Teigen parerte alle kritiske spørsmål med å understreke at han ikke fikk null poeng – han fikk dobbelt null poeng. Poengsummen var jo tosifret, må vite!

Han toppet det hele med å kalle sin neste LP for «This Year’s Loser». (For øvrig utgitt like etter at Elvis Costello kom med «This Year’s Model». Var det noen som nevnte perfekt timing?)

Sist jeg fikk æren av å møte Jahn Teigen, var på Britannia i Trondheim da han ble innlemmet i Rockheim Hall of Fame i 2012. Takk for musikken, Jahn, skriver Bård Ose. Foto: Eva Josefine Moxness

Selvfølgelig var vi mange som digget Jahn Teigen lenge før han ble selve MGP-kongen. Noen av oss likte ham best som den gærne vokalisten i Popol Vuh/Ace, andre foretrakk mannen i grønn stillongs med «Brakara» på styrke 10.

Men hans opptreden i januar 1976 ble et vendepunkt for ham, og i ettertid står dette øyeblikket igjen som starten på selve legenden Jahn Teigen. Etter et slikt påfunn kunne vi forvente hva som helst fra ham. Og det fikk vi.

Jahn Teigen har vært overalt, forsøkt alt, tort alt. Ta en titt på hans merittliste. Studer katalogen over plater han har gitt ut, enten som soloartist eller medlem av diverse band, gjennom 50 år. Still deg deretter følgende spørsmål: Finnes det en norsk artist som har hatt samme musikalske og kunstneriske spennvidde som Jahn Teigen?

Nei, forresten. Ikke bry deg. Jeg tar ikke imot dårlig begrunnede forslag. Spill heller noen av platene hans. Høyt. Denne klovnen var konge.

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg