Lysets by

Når jeg tenker på Bergen, tenker jeg ikke på regn. Jeg tenker på lys.

MAGISK: Lyset på Byfjorden. Blåere og mildere og mer magisk.
  • Trygve Svensson
    Leder i Tankesmien Agenda
Publisert Publisert
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

icon
Denne artikkelen er over syv år gammel

Husker du ikke? Skinnet fra svarte, røde, blanke hustak som bølger fra Klosteret ned mot Puddefjorden. De første varme strålene som varmer isen på Rundemanen. Mørke vintermorgener hvor luften kjennes metallisk og uvasket, motorveiene med skarpe skarer av gråsvart snø. Hvor det eneste vakre paradoksalt nok er perlekjeden av frontlykter som renner mot sentrum fra Sandviken og Fjøsanger.

NETT_Byen-e-Bergen_vignett.jpg

Jeg tenker på han med sliten boblejakke og skjegg, ja, vet ka han heter. Som sitter på en stjålet avis på den våte benken på Korskirkeallmenningen i det hellige morgenlyset i mai. Og akkurat når han løfter den grønne flasken glimter det som en smaragd.Og akkurat når han løfter den grønne flasken glimter det som en smaragd.

Jeg tenker på solen over Bergen. En million trehundreognittito kilometer i diameter. Ta alle regndråpene som noen gang har falt og gang Bergen med det og vi er enda bare en bitteliten solflekk. Men solen syns ikke Bergen er smått. Solen skinner på knuste flasker på fortauskanter, det nærmeste vi kommer diamanter.

Solen skinner på samme nummer som i nittini. Solen skinner på sorgen som forgikk meg, som i nittensekstitre og ka er det det går i spør junkien under skyggeluen, mens han myser ned over den varme asfalten i Strømgaten etter sine kirsebær.

Kom igjen. Lyset på Byfjorden? Blåere og mildere og magisk. Med den enslige grønne og røde bunkersbåten som tøffer trist og evig over dypet av sine druknede søsken. Og solen på styrehuset som skinner i hvitt.

Man rusler i tørre sko over brostein ned gjennom Cecilie Løveids Sandviken, og husene er så skrikende hvite og rene og skeive. Og når natten kommer, blinker enslige lys fra Askøy, og man vet at de har vakrere utsikt enn vi.

Sol og regn og regn og sol. Regnet husker ingenting. Regnets oppgave er ikke å huske. Det er å hviske vekk, vaske. Det husker ikke Hotel Norge slik det en gang så ut. Ikke kanalen fra lille til store som ga Kaigaten navn. Ikke mørket i Forum kino før syvmillionerskandalen. Ikke trikken til Minde, Åsanestril, torsk som spreller under torgkniven.

Men Solen husker alt. Den husker når kompisen ble atten og vi drakk øl i bar overkropp søttende februar. Den husker målet til Charlie Miller på hel volley. Den varmer kanonkulen på Domkirken hver eneste dag.

Solen husker hver eneste av dagene vi gikk under skyen.

Å, jeg lukker øynene og smiler. Tenker på gothere i skinnklær og spiker, svarte og blanke og svette og bleke i upassende skinnende sol. På høsten i Teaterparken. På det bygget som er vakrest i Bergen i solskinn. Nei, ikke Brannstasjonen, ikke Den blå steinen, ikke Bryggen, ikke Naturhistorisk. De byggene kler regnet best.

Jeg tenker på Haukeland. Grå og hvit og svær og klumpete i ettermiddagssolen, som et sovende slott over Bergensdalen. Haukeland, der vi fødes, fikses, forlenges, og der vi til slutt fratrekker et trist smil i en skinnende hvit legefrakk, fordi det er slutt.

Haukeland i solen, du. Tenk på det. Eller nei, aller, aller mest. Tenk på Merkurstatuen på Sundtbygget, det egentlig høyeste punktet i byen. Og duen som pleier å sitte der. Når solen glir frem over Ulrikskammen en morgen i september og varmer fjærene og hun blåser seg opp og gir fra seg kurr, et kurr til varmen, livet og så flyr hun.

Publisert