Gjør som vi sier, ikke som vi gjør

Skal vi lære barn å ikke ytre seg hatefullt, må vi voksne gå foran med et godt eksempel.

Publisert:

MOBBING: Det er ikke overraskende at barn og unge får med seg bruddstykker av det som skjer i Norge og Verden for øyeblikket. Ordene hagler i det offentlige rom mellom statsoverhoder, USA og Nord-Korea, Storbritannia og Russland med flere og nå også blant våre egne folkevalgte. Jeg tror ikke jeg med mine år har opplevd en mer ustabil verden, mener Janniche Kvant Rogde. Foto: Andrew Harnik, TT / Scanpix

Debattinnlegg

Janniche Kvant Rogde
Helsesøster og styremedlem i Landsgruppen for helsesøstre, lokalgruppe Hordaland

En del av min jobb som helsesøster ved en videregående skole omfatter arbeid rundt mobbing, nettmobbing, dårlig klassemiljø, hatefulle og negative ytringer, og deling av bilder på nett med påfølgende reaksjoner.

De fleste voksne mener at dette er viktig å slå ned på. Nulltoleranse mot mobbing er nødvendig.

Jeg involveres i saker hvor enkeltelever blir utsatt for hets av medelever. Elevene så må i samtaler hvor det ligger en tydelig forventning om at den utsatte får en unnskyldning av sine medelever. At den negative atferden slutter er selvsagt målet og at eleven får en unnskyldning er bra.

Les også

«Mobbing handler faktisk om at det er noen som er slemme»

Det viktigste, slik jeg ser det, er likevel de refleksjonene som gjøres sammen med elevene. Ungdom må lære å reflektere. Dette er ikke noe som er medfødt. De må utfordres på «å se den andre», «hvordan ville du ha reagert hvis dette ble gjort mot deg?» og «hvordan tror du han opplevde å bli kalt dette?».

Ved hjelp av refleksjon lærer man å være mer obs på «den andre» og mer kjent med seg selv, og dette kan i fortsettelsen bidra til at en er mer forsiktig med uttalelser om andre og at slike situasjoner unngås. Hva er vitsen med en unnskyldning hvis en bare unnskylder at en ble tatt. Er unnskyld bare et ord?

Hvordan kan vi forvente at barn og ungdom skal lære, når voksne gjør det samme som vi advarer mot? Voksne som ytrer sin mening i sosiale medier tilsynelatende uten noe form for filter. Politikere som krangler for åpen scene om hvor vidt unnskyldningen som er gitt er god nok. Media som tydelig engasjeres av slike saker. Hvor er refleksjonen?

Jeg synes det er på tide at vi anstrenger oss mer. La oss gå i oss selv og starte der. Vi trenger ikke for enhver pris dele våre negative meninger om andre. Er det ikke et ordtak som sier: «Hvis du ikke har noe positivt å si, kan du la være å si noe»? Det betyr ikke at vi ikke kan være uenig med andre.

Vi trenger ikke bruke provokasjon eller negative ytringer som virkemiddel for å få i gang en debatt.

Les også

BT mener: «Slik debattklimaet har utviklet seg de siste årene, kan tonen og temperaturen gjøre hvem som helst vettskremt»

Jeg kjenner på meg selv at provokasjon og «drittslenging» gjør meg, ja nettopp, provosert – hvor jeg så mentalt rister på hodet og tar avstand fra debatten. Respekten synker og tilliten forsvinner. Engasjerte mennesker derimot gjør meg nysgjerrig. Engasjement skaper interesse og vekker positive følelser i meg. Jeg får lyst til å bidra, og jeg har en mening. Uenighet er bra, diskusjon gjør oss klokere. Det er jo nettopp det at vi er forskjellige som gjør livet så spennende.

Verden kan bli et bedre sted og vi kan alle bidra litt.

Men det må starte hos politikerne, det må starte med oss voksne. Vi er forbilder for våre barn.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg