Vi kan lure kroppen til å orke mer

Hvor fort du løper opp Stoltzen, er ikke bare avhengig av din fysikk, men også hvilke tanker og følelser du løper med.

VINNERSKALLE: Hvilke forventninger og mål du har for løpet, om du har vinnerskalle, hvordan du tenker om de andre som ligger foran eller bak deg i løypen, er med på å avgjøre hvor du havner på resultatlisten, skriver innsenderne. Bildet er fra Stoltzen opp i fjor. Hanne Marie Lenth Solbø (arkiv)

Debattinnlegg

  • Ove Olsen Sæle
  • Christian Frøyd

En herlig smerte. Det gjør vondt, men samtidig litt godt. Deltakerne presser seg opp de siste trappetrinnene og de siste steinete meterne før de stuper over målstreken. De har lagt bak seg 834 meter og 301 høydemeter.

Vi snakker selvsagt om Stoltzekleiven opp, det mest prestisjetunge mosjonsløpet i Bergen, verdens bratteste stigningsløp. I disse dager er det tett med folk i området, som trener med formål om å sette ny pers i Stoltzen opp, som går av stabelen 28. og 29. september.

Både toppidrettsutøvere og mosjonister deltar. Hva som er motivet for å delta på noe som en del utenforstående vil oppfatte som galskap, er mange: Bevegelsesglede, vennskap, helse, sosial status mm.

Skal du bli god til å løpe Stoltzen, må du løpe mye Stoltzen. Men hva påvirker løpsresultatet?

I bøker, forskningsartikler og medieoppslag om trening og yteevne fokuseres vanligvis på kroppens fysiologiske forhold, de harde fakta om anaerob terskel, melkesyre, pulsfrekvens, treningssoner. Vi måler det ved hjelp av avansert teknologi som laboratorietester eller smartklokker.

Men det er ikke bare fysikken som avgjør hvor fort du løper, vi mennesker er mer enn fysiologi og anatomi. Den som løper, består av et sammenvevd hele av kroppslige, rasjonelle, emosjonelle og sosialetiske faktorer. Hvorfor har vi da så lett for å ensidig fokusere på de fysiske/fysiologiske forhold?

Det henger blant annet sammen med at vår vestlige kultur bygger på et såkalt kartesiansk menneskesyn. Det er et syn som går tilbake til den franske filosofen og matematikeren René Descartes (1596-1650), som mente at mennesket besto av kropp adskilt fra dets tanke.

Dette synet ga støtet til utviklingen av den moderne medisinen og idrettsvitenskapen. Det er derfor vi i dag opererer med fagdisipliner som fysiologi, anatomi, biomekanikk, treningslære, idrettspsykologi etc.

Men allerede på slutten av 1800-tallet viste forskningen til den italienske fysiologen Angelo Mosso at samhandlingen mellom det psykiske og muskulære er avgjørende for yteevnen. Mosso konkluderte med at tretthet ikke er en feil eller noe som er «ødelagt» i kroppen. Snarere tvert imot, tretthet – det som begrenset yteevnen under aktivitet - er en perfekt fullkommenhet.

Forklaringen er at tretthet som oppstår i muskelcellene eller tretthet som oppfattes av hjernen, fører til at yteevnen og muskelkraften reduseres. Konsekvensen er at det er mindre sannsynlig at vi overbelaster organer eller blir skadet.

Les også

Hvilken fjelltur er mest populær av Oppstemten og Stoltzekleiven?

Følelsen av trøtthet er trenbar, og det kan være en viktig årsak til at utrente opplever større ubehag med trening enn topptrente. En viktig treningseffekt er derfor disse endringene i hjernen.

Hvordan ser vi på yteevne i dag? Selv om flere forskere og ikke minst trenere og idrettsutøvere påpeker hvor viktig samhandlingen mellom hjernen og resten av kroppen er, så har en slik tankegang lite fotfeste i Norge.

Mange er enige i at helhet er viktig, og at det er mange faktorer - inkludert hjernen - som har betydning. Men når yteevnen skal beskrives, glemmes hjernen, hvordan den påvirker muskulaturen samt muskulaturen og andre organers påvirkning på hjernen.

Den tette forbindelsen i tanke/kropp-forholdet viser seg i våre forventninger og motivasjon til utførelsen, at vi tilfører aktiviteten mening, vår opplevelse av mestring, alle mentale forhold som påvirker vår evne til å løpe fortere eller lengre.

Det er jo ikke slik at når vi løper, så er vi frikoblet våre tanker og følelser. Descartes mente at vår kropp var en lukket, maskinell størrelse, uten evne til tenkning eller følelsesliv. Men det er jo ikke slik vi erfarer det å løpe.

Den franske filosofen Maurice Merleau-Ponty (1908-1961) snur bildet på hodet og hevder at kropp er ikke noe vi har, men noe vi er. Mennesket er ikke kropp og så tanke, men begge deler samtidig. Det er slik vi erfarer oss selv som eksisterende kroppslige, tenkende mennesker i verden.

Les også

En hyllest til dere, Stoltzen-gåere!

Hvor fort du kommer opp verdens bratteste stigningsløp, er derfor ikke bare avhengig av din fysikk, men også hvilke tanker og følelser du løper med, om du er motivert, hvilke forventninger og mål du har for løpet, om du har vinnerskalle, hvordan du tenker om de andre som ligger foran eller bak deg i løypen.

Hvordan du klarer å utnytte din fysikk underveis i løpet, vil være helt avgjørende, og da vil selvsagt din mentalitet og dine emosjoner påvirke. Det er dette som skiller tap og seier hos toppidrettsutøvere, eller som gjør at mosjonsløperen klarer å pushe grensen litt lenger.

I disse dager er det kommet ut en bok med tittelen «Sterk hjerne med aktiv kropp», skrevet av Ole Petter Hjelle. Han er fastlege og hjerneforsker og har selv allsidig idrettsbakgrunn, blant annet NM-gull i maraton.

Han viser i sin forskning at fysisk aktivitet er med på å utvikle flere forhold i hjernen. Så når du løper opp Stoltzen, øker du også hjernens ledningskapasitet, får bedre hukommelse og konsentrasjonsevne.

Hjelles forskning er med på å bekrefte at mennesket ikke er et splittet vesen av kropp og tanke, men er noe som fungerer sammen og samtidig, og som da også påvirker hverandre gjensidig.

Idrettskonkurranse har alltid vært koblet til ensidige, hårete mål om effektivitet og fremskritt, mål som truer mennesket forstått som et autonomt og integrert tenkende, kroppslig vesen. For vi mennesker er mer enn medisinske kasus og prestasjonsmaskiner.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg