Jeg er ufør, og jeg er ferdig med å skamme meg

Her er åtte grunner til at jeg lenge kjempet imot å bli ufør.

«Jobb og kollegaer er en stor del av sosialiseringen for oss voksne. Dette mister vi som er ufør», skriver Hilde Taule.
  • Hilde Taule
    Gestaltterapeut og uføretrygdet
Publisert Publisert
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Jeg er ufør. Jeg kjempet lenge imot. Til slutt måtte jeg gi meg. I tillegg til å være ufør, jobber jeg. Ikke så mye, ikke nok i forhold til det jeg vil, og hele tiden helt på grensen av hva jeg har helse til.

Grunnene til at jeg kjempet imot, var mange. Her er noen av dem.

1

Å være ufør er å møte stigma

Jeg opplever stigma rundt dette med uføretrygd. Om noen spør meg hva jeg driver med, møtes jeg veldig ulikt om jeg sier «Jeg jobber som gestaltterapeut», og «Jeg er ufør». Begge deler er sant. Om jeg «bare» sier at jeg er gestaltterapeut inn voksenpsykiatrien, opplever jeg å bli møtt med interesse og nysgjerrighet. Om jeg «bare» sier at jeg er ufør, er det ofte anderles. Nedslått blikk, taushet. Råd om å dikte en historie, ikke si det til noen. Ord som «lat», «snylter», «naver» høres ofte.

2

Å være ufør er å leve mer isolert

Jobb og kollegaer er en stor del av sosialiseringen for oss voksne. Dette mister vi som er ufør. Det å ikke få sosialisering gratis på den måten, kan tære. Det å alltid måtte ta personlig ansvar for alle menneskemøter, kan være slitsomt. Vi mennesker trenger å høre til, både på individnivå og samfunnsnivå.

3

Å være ufør er ensomt

Å være ufør er å leve litt på utsiden, skriver innsenderen.

Det å stå utenfor arbeidslivet, helt eller delvis, forplanter seg også i de private relasjoner. For hva snakker vi om? Jo, jobb. I stor grad. Å kanskje være den eneste i din krets eller familie som er ufør, kan være ensomt.

4

Å være ufør er skambelagt

Innimellom skammes jeg over å være ufør. Tanker som: «Jeg burde kunne unngå det.» «Jeg burde kunne ta meg sammen.» Men, jeg gjør ikke det. Jeg klarer ikke ta meg sammen. Jeg klarte ikke unngå dette. Dette er det jeg klarer. Jeg prøver å finne fred med dette, at sånn ble livet mitt. Ikke et dårlig liv, på mange måter et rikt og meningsfylt liv, men likevel et liv litt på utsiden.

5

Å være ufør er å være annenrangs borger

Dette er sterke ord. Jeg vet. Men tenk på det. Som arbeidstager har vi alle en råderett over eget liv. Vi kan forhandle lønn, vi kan ha dialog. Vi kan bytte jobb, vi kan omskolere oss. De fleste av oss har en sjef å forholde oss til, og vi kan knytte relasjoner. Vi blir mennesker, og vi har en stemme. Vi forventer å få lønn til samme tid hver måned, og vi forventer at den stiger. Vi har fagforeninger, og vi kan streike.

Som ufør, faller de fleste av disse rettighetene bort. Vi kan ikke forhandle lønn. Vi har ingen sjef, så vi kan ikke ha en dialog. Vi kan ikke knytte relasjoner, og vi har ikke en stemme. Utbetalingene kommer heller sporadisk, uten forklaring. Vi har ingen fagforening, og vi kan ikke streike. Utbetalingen stiger ikke i takt med resten av lønnsøkningen i samfunnet.

6

Å være ufør er å ha lite penger

«Inntekt og arbeid må planlegges nøye for ikke å tape store summer», skriver innsenderen.

Vi tjener vesentlig mindre enn gjennomsnittet; uføretrygden er på 66 prosent av inntekt før uføretidspunkt. Regn litt på dette. Finn ut hva du har tjent de siste fem årene. Del dette på fem. Trekk så fra 34 prosent av denne summen. Se så for deg at dette er den årsinntekten du kan forvente å motta helt frem til du blir 67 år og kan pensjonere deg.

Se for deg at helsen din er så dårlig at du ikke kan regne med en endring. Dette er ikke for to år. Ikke for syv år. Dette er for resten av ditt yrkesaktive liv. Det er realiteten for oss som er ufør. 66 prosent for resten av livet.

Jobber vi ved siden av, trekkes det beløpet jevnt og trutt fra uføreutbetalingen, helt til et punkt hvor alt plutselig forsvinner. Inntekt og arbeid må planlegges nøye for ikke å tape store summer.

7

Å være ufør er kjedelig

Ja, kanskje en banal grunn, men det er kjedelig. Det fører med seg en hverdag med lite variasjon og endring. Etter jobb har man fri. Å ikke jobbe vil ikke si bare ha fri. Det ene kan ikke oppstå uten det andre.

8

Å være ufør kan tilsi en hverdag med mye vondt og varierende energi

Det å ha mye vondt, daglig fysiske smerter, forringer livskvaliteten. Det å hele tiden måtte oppsøke behandling av ulike slag for å holde seg vedlike, er krevende og kostbart. Å måtte porsjonere ut energien er slitsomt.

Som du ser, så var det mange grunner til at jeg kjempet imot livet som ufør. Mange grunner til at jeg ikke ville møte min egen skjebne.

Med dette innlegget ønsker jeg å åpne litt opp for en verden sikkert mange ikke kjenner til. En verden i litt utenforskap, og en verden hvor avstanden til «de andre» stadig blir større. Vi må tenke oss om og se etter hvem vi egentlig har plass til i samfunnet vårt, og hvem vi tar vare på.

Til sist; jeg ble visst litt personlig likevel. Dette for å møte mitt behov for å forklare, for å øke sjansen for å bli møtt med forståelse. Jeg føler også et ansvar for å bruke stemmen min. Det er uansett mye å bære alene, og jeg begynner å bli ferdig med å skamme meg, så du kan godt få vite.

Jeg vil dele at dersom jeg mottar 100 prosent uføretrygd, får jeg utbetalt like i underkant av 337.000 kroner i året. Jeg har seks års høyere utdannelse, og har jobbet siden jeg var 16 år.

Jeg vil dele at «min grunn» for uføretrygd er kompleks-PTSD. En mer eller mindre kronisk greie som med hardt og nitidig arbeid blir bedre, men som jeg må forvente å forholde meg til resten av livet. Kompleks-ptsd betyr rett og slett at man må bruke mye tid og krefter på å rydde opp i andres rot.

Jeg håper å nærme meg det punktet hvor jeg kan slutte å kjenne på frustrasjon over å ikke kunne leve det livet jeg vil, men heller begynne å leve det livet jeg har. Dette gjelder vel i grunnen for oss alle?

En annen versjon av teksten sto først på Facebook.

Publisert
  1. Uføretrygd
  2. Sorg
  3. Facebook
  4. Fagforening
  5. fagforeninger
BT anbefaler

Han ville skrive om strøm. Så sa hans tre år gamle datter noe som skremte ham.

Forfatter Runar K. Dahle har skrevet det som er blitt omtalt som en «cybergrøsser».

LES SAKEN

Mest lest akkurat nå

  1. Flere skutt på kjøpesenter i København. Én person pågrepet.

  2. – Et vemodig farvel til Norges mest dysfunksjonelle by

  3. I dag fyller Vestlandets eldste mann 108 år

  4. Bergensere ble verdensmester i håndball: – De fikk alle spilletid og bidro til VM-gullet

  5. Her gjorde politiet sitt største dopingbeslag

  6. MC-fører i utforkjøring – motorsykkel havnet i sjøen