Når diagnoser kamuflerer vold

Mange av ADHD-symptomene kan vi også se hos barn som utsettes for vold, overgrep eller omsorgssvikt.

FEIL FOKUS: Det viktigste spørsmålet er ikke om et barn har ADHD-symptomer, men hvorfor, skriver Ann-kristin Olsen (bildet) og Dag Ø. Nordagern, leder og nestleder i Barnevoldsutvalget. Stenersen, Tor

  • Ann-Kristin Olsen
  • Dag Ø. Nordanger

Regjeringens Barnevoldsutvalg har hatt som oppgave å undersøke særlig alvorlige saker av vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn i Norge. Vårt mandat har vært å se etter mulig systemsvikt; hvordan hjelpeapparatet kan ha sviktet slik at de skadelige forholdene ikke ble forebygget eller avdekket. Denne uken leverte vi rapporten fra arbeidet til barne- og likestillingsminister Solveig Horne, i form av en NOU vi valgte å kalle «Svikt og svik». Tittelen gjenspeiler opplevelsen vi satt igjen med. Vi har fått innblikk i saker hvor barn har fått hele sin barndom tatt fra dem, til tross for at det offentlige hadde nok av indikasjoner på at noe var galt.

I de fleste sakene var ulike tjenester koblet inn for å hjelpe barna eller familien. Vi fant det påfallende hvor mange av barna i sakene vi undersøkte som hadde fått oppfølging fra ulike tjenester knyttet til en diagnostisert psykisk lidelse. Blant annet gikk ADHD igjen. Saksdokumentene viste at det i liten grad ble vurdert om symptomene kunne skyldes belastninger i barnas liv. De ble behandlet ut fra andre perspektiver. Dette er et av områdene av systemsvikt vi fremhever i rapporten, og som vi ønsker å sette et ytterligere søkelys på gjennom denne kronikken. Det ser ut til at diagnoser kan gjøre oss blinde for hva barn utsettes for.

Som en del av arbeidet snakket vi med noen av de utsatte selv. I de fleste tilfellene ble deres historier kjent ved at de klarte å samle mot til å melde fra etter at de ble voksne. En av dem ble medisinert for ADHD fra åtte års alder, og fikk oppfølging av medisineringen ved Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) frem til voksen alder. Vedkommende forteller: «Jeg levde i et regime hvor jeg ble truet på livet fra så langt tilbake som jeg kan huske. I stedet for å undersøke hvorfor jeg oppførte meg som jeg gjorde, fikk jeg et amfetaminpreparat for at jeg skulle takle hverdagen bedre.»

Les også

Helsesøster: «Er det mishandling jeg ser?»

Det virket som at ADHD i de fleste tilfellene ble forstått som en medfødt tilstand. Vi anser det som kritikkverdig. Det er lenge siden det ble slutt på psykisk helse diagnoser basert på antatte årsaker. I flere tiår nå har diagnosene vært kun deskriptive, det vil si at de kun er lister av symptomer som statistisk sett ofte opptrer sammen. Har man mange nok av symptomene, og de er stabile over tid, kan diagnosen settes. Noen diagnoser går igjen i familier, men årsakene kan likevel være mange. På samme måte som at man kan ha ulike grunner for å bli deprimert, kan man ha ulike grunner for å få ADHD. Diagnosehåndbøkene etterlater ingen tvil om at ADHD også kan være forårsaket av belastninger i omsorgsmiljøet. Det viktigste spørsmålet er altså ikke om et barn har ADHD-symptomer, men hvorfor.

Mange av symptomene som inngår i ADHD er å forvente hos barn som utsettes for vold, overgrep eller omsorgssvikt. Det er velkjent at slike påkjenninger kan gi utslag på nettopp de områdene som kjennetegner diagnosen, som uro, impulsivitet, sinne, og problemer med oppmerksomhet og konsentrasjon. Dette er typiske akutte stressreaksjoner, men de kan også bli vedvarende dersom barnet ikke har noen trygg base, og går i beredskap over lengre tid. En nylig canadisk studie blant over 13.000 voksne fant syv ganger forhøyet risiko for ADHD blant dem som hadde vært utsatt for fysisk vold i oppveksten, sammenlignet med dem som ikke hadde det.

Vårt kritiske søkelys gjelder i denne sammenheng ikke medisineringen i seg selv. Mange tiltak for barn med ADHD kan være hensiktsmessige uavhengig av hva symptomene skyldes, og også barn med ADHD-symptomer som er forårsaket av oppvekstforhold kan få hjelp av medisiner. Sviket mot barn er når man låser seg til én årsaksforklaring uten å utforske andre muligheter. Da kan man ende ut med å kamuflere vold og overgrep. En av de utsatte vi intervjuet mener BUP kun bidro til å gi overgriperen mer handlingsrom: «Ved å gi oss diagnoser fikk han et alibi som dekket over det som egentlig var tilfellet.»

Det er ikke bare ADHD som kan gjøre oss blinde. Vold og overgrep kan like gjerne ligge bak lidelser som atferdsvansker, angst eller depresjon. Vi kan dessverre regne med at det til enhver tid er mange barn som får behandling for slike problemer, mens overgrepene som forårsaker dem fortsatt pågår. I en studie utført av Reigstad og kolleger oppga over 60 prosent av tidligere BUP-klienter at vold, overgrep eller omsorgssvikt hadde vært en belastning i livet da de var i kontakt med BUP. Dette hadde blitt registrert i kun et svært lite mindretall av sakene.

Les også

Det mamma ikke ville se

Dette må gjøres noe med. Økt kunnskap om hvordan ulike diagnostiske utslag kan gjenspeile volds- og overgrepserfaringer er selvsagt en forutsetning. Samtidig indikerer vår saksgjennomgang at terskelen for å utforske bakenforliggende årsaker kan være høy selv om denne kunnskapen er der. At man slår seg til ro med en «medisinsk» forklaring på barnets vansker kan også handle om frykt for hva en eventuell avdekking vil kreve av en i etterkant. Fagpersoner vi har snakket med har vært åpne om at slik usikkerhet kan bidra til unnvikelse. Å tolke vanskene som noe ingen kan lastes for, er bekvemt for både behandleren og foreldrene. For barna i familien kan det få fatale følger.

Blant tiltakene vi foreslår er å innføre systematisk undersøkelse av om barn utsettes for vold eller overgrep som standard i relevante tjenester, i alle saker uavhengig av henvisningsgrunn. Ofte må tillit etableres før barn og unge meddeler seg om slike forhold, så man bør vende tilbake til temaet i ulike faser av saksforløpet. Det trengs videre klare prosedyrer for hvordan man går frem etter en eventuell avdekking, blant annet for hvordan barnets sikkerhet ivaretas. Disse må gjøres godt kjent i personalgruppen, slik at alle med trygghet kan nærme seg temaet. En viktig side ved prosedyrene er at de sikrer godt samarbeid og kollegastøtte i og på tvers av tjenester, slik at ingen blir stående alene i krisen man utløser i familier ved å avdekke vold og overgrep mot barn.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg