Blir du fengslet for din tro, Moltu?

Tomas Moltus sammenligning av homofile og verdikonservative er respektløs og urimelig. Jeg forstår at han føler seg utenfor.

Publisert Publisert

OFFERROLLE: Moltu og Monsen kan ikke gjøre krav på en offerrolle i avisen, skriver Håkon Block Vagle. Foto: Hans Sebastian Haram/Tor Høvik

Debattinnlegg

  • Håkon Block Vagle
    Student og Høyre-medlem
  1. Leserne mener
iconDenne artikkelen er over to år gammel

I 1687 ble seksuell omgang mellom menn inkludert i straffelovgivningen. Straffen var brenning på bålet, begrunnet med Moseloven og Bibelen. Det er ingen kjente eksempler på at noen ble dømt. Strafferammen ble i 1842 endret til tukthus og senere til fengsel. Mellom 1905 og 1950 ble om lag 2–3 menn dømt hvert år for en kjærlighet det norske samfunnet ville undertrykke. Helt frem til 1972 var homofili forbudt ifølge norsk lov.

Les også

Nina Karin Monsen: Hvorfor ikke tenke, også?

Tomas Moltu skriver at behandlingen av verdikonservative i dag er verre enn det homofile har opplevd i Norge. Blir du fengslet for din tro, Moltu? Må norske verdikonservative risikere livet for å kunne elske og være den de er? Svaret er selvsagt nei. Moltu er ikke bare historieløs. Han er direkte respektløs mot alle menneskene som har lidd under forbudet. Friheten i dagens samfunn er vunnet gjennom lang tids kamp, og mange har betalt en høy pris underveis. Det er derfor vanskelig å ta Moltu på alvor. Likevel vil jeg gjøre et forsøk.

På ett punkt er vi nemlig enige. Styrkeforholdet mellom verdikonservative og liberale er forandret. I dag er det jeg som har flertallet på min side. Og jeg skal være ærlig: Vi er mange som ikke forstår Moltu og som ikke liker holdningene han står for. Men hva ville jeg sagt hvis situasjonen var omvendt, og flertallet ikke forsto meg? Burde jeg vært fornøyd så lenge jeg ikke risikerte fengsel? Selvfølgelig ikke.

Les også

Alexander Sandtorv: La meg fortelle deg om meg selv, Monsen. Jeg er et menneske.

Et liberalt samfunn vil gjerne bruke skadeprinsippet for å avgjøre når staten bør gripe inn mot enkeltmennesket: Så lenge du ikke skader andre, kan du gjøre som du vil. Derimot er det mer krevende å trekke grensen for når uformell, kollektiv innblanding i individets meningsfrihet blir illegitim. Samfunnet har en tendens til å innføre sin egen praksis og ideer som uformelle regler for dem som er uenige. Flertallet skaper, bevisst eller ubevisst, et press om å tilpasse seg. Det kan være trykkende og ubehagelig, og jeg kan derfor forstå hvordan Moltu føler seg.

Les også

Holder det ikke bare å føle, Monsen?

Dersom vi verdsetter individualitet høyt, er ikke fravær av myndighetsinngrep nok. I et virkelig liberalt samfunn må vi finne oss i at det eksisterer mindretall som er dypt uenige. Vi må la dem leve sine liv i fred. De må kunne ferdes som privatpersoner uten å bli refset eller møtt på en spesiell måte. Mennesker er sosiale vesener, og det er vanskelig å være forskjellig hvis det hele tiden blir påpekt. Hvis flertallet verdsetter mangfold, må flertallet også legge bånd på seg.

Moltu og Nina Karin Monsen kan likevel ikke gjøre krav på en offerrolle i avisen. Dette er personer som søker makt og ønsker å påvirke. De bruker sterke retoriske virkemidler. Politikken de ønsker vil begrense mange menneskers frihet og gjøre livet deres vanskeligere. Får de makt, vil de skade. I den offentlige debatten må de derfor tåle å bli motsagt og motarbeidet. Hvis de ikke får gå på butikken i fred, er noe derimot galt.

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg