De snille snakker østlandsk

Bergenserne i «Snøfall» er kalde og strenge, og trenger system og kontroll i livet.

BERGENSK SKURK: Den ikke spesielt sympatiske Winter i «Snøfall», i Vidar Magnussens skikkelse (til høyre), snakker bokmålsnært bergensk. NRK

Debattinnlegg

Agnete Nesse
Professor i norsk språkvitenskap, Avdeling for lærerutdanning, Høgskolen i Bergen

Med NRKs julekalender «Snøfall» har det igjen blitt aktualisert hvordan personlighet og dialekt settes sammen i underholdning for barn. På den ene siden hevdes det at det er bra at barn blir utsatt for forskjellige dialekter, fordi dette øker kunnskapen om de norske dialektene, og det kan føre til at barn blir mer tolerante overfor språklig mangfold enn de ellers hadde blitt. På den andre siden påpekes det at stereotypier blir videreført og forsterket hvis en spesiell type personlighet blir koblet til en spesiell dialekt – nå aktualisert ved den ikke spesielt sympatiske Winter i «Snøfall», som i Vidar Magnussens skikkelse snakker bokmålsnært bergensk.

Å bruke ulike dialekter for å tegne ulike personligheter er ikke noe nytt. Tvert imot: En av de aller første programpostene som ble laget av Bergens kringkastingsselskap, og som ble fantastisk populær, ikke bare i Bergen og andre deler av Vestlandet, men også nasjonalt, brukte dialekter for å tydeliggjøre personligheten til de som var med. Fra 1927 av kunne barn benke seg rundt radioen et kvarters tid i uken og høre på Kallemann, Amandus, tante Amalie, onkel Tobias og Piddien, alle med vestlandske talemål.

Disse personene var skapt av Sverre Erichsen, et dialektgeni som raskt ble hentet til det nye kringkastingsselskapet som oppleser og skuespiller. Han leste alle replikkene selv, og vekslet mellom de ulike personlighetene og dialekttypene nærmest på innpust og utpust, slik at selv om en som lytter visste at det var én person som snakket hele tiden, så kunne det være vanskelig å fatte det.

Les også

«Snøfall» byr på spenning og magi for hele familien

Hvordan lot så Erichsen sine karakterer snakke for å få frem de personlighetene han ønsket? For å ta de to hovedpersonene først: Amandus fikk snakke bokmålsnært bergensk, han hadde lys stemme og brukte svært ofte gid som utropsord. Kallemann derimot, snakket bergensdialekt, var litt mørkere i stemmen og hadde «mann» som favorittord. I en episode der de to guttene hadde vært på ferie på Askøy, var det Kallemann som hadde styrt båten hele veien hjem, og Amandus som hadde skrevet dikt om den fine ferien. Trofaste lyttere visste at det var slik det skulle være. Kallemann skrev ikke dikt, og Amandus turde ikke styre båt. Kallemann ertet ofte Amandus for å være «nett så en jente, iiih», men etter å ha hørt dette feriediktet var han full av ros: «Ikkje Amandusen søkkane go, mann!»

De to voksne gjengangerne i serien hadde også sine språklige særtrekk. Tante Amalie snakket i likhet med Kallemann bergensdialekt, men hos henne var dialekten krydret med eldre gloser som Kallemann ikke brukte (selv om Kallemann for en 2016-lytter selvfølgelig er gammeldags så det holder).

Onkel Tobias kom fra Askøy; også askøydialekten hans var mange hakk mer konservativ enn det vi vanligvis hører i dag. Der tante Amalie var prototypen på en bergensk husmor, munnrapp og myndig, slik at en nesten ser for seg en tegning av Audun Hetland når en hører henne, så var onkel Tobias den lune, sindige fiskerbonde som tok hånd om de viltre bergensguttene når de var på ferie.

I tillegg var det flere onkler som var med i serien som guttenes samtalepartner og medspiller. I perioder spilte Sverre Erichsen også denne rollen, da valgte han seg et bergensk som hadde mye til felles med slik Amandus snakket, men uten gid og med rolig, tydelig, mørk uttale.

For å fremstille tydelige og gjenkjennelige karakterer kunne det bergenske bokmålet altså brukes både av en skoleflink, pysete gutt, og av en ansvarlig, omsorgsfull mann. Bergensdialekten ble brukt av de munnrappe, av en gutt som var full i ert og tull, og av en voksen dame som var kjeftete, men god på bunnen. Og fra bygden kom den litt langsomme og sindige fiskerbonden.

Les også

NRK-lisensen øker med 30 kroner

På samme måte som et slikt lokalt univers tok i bruk stereotypier som fantes i Bergen og omegn, ser vi at språkbakgrunn kan brukes karakteriserende i barneprogram som sendes nasjonalt. Men i et norsk, nasjonalt perspektiv går hovedskillet mellom bokmålsnært østlandsk på den ene siden og alle andre dialekter på den andre.

Det er sannsynlig at snille hovedrolleinnehavere snakker bokmålsnært østlandsk, noe som også er tilfellet i «Snøfall»: Alle de tre barna og julenissen snakker den samme dialekten. I tillegg finnes en omsorgsfull, kvinnelig sørlending og en ditto nordlending. Det bokmålsnære bergenske er i «Snøfall» reservert for de reserverte: Det snakkes av Winter og Ruth (Kjersti Elvik), som har det til felles at de er (kanskje tilsynelatende?) kalde og strenge, og trenger system og kontroll i livet.

I tillegg er det en forvirret, bergensk reinsyrpasser i skogen i Calle Hellevang Larsens skikkelse.Trixter snakker ikke så tydelig, men skarrer nok til han han er plassert som «ikke østlending». At julenissen, spilt av bergenseren Trond Høvik, må snakke østlandsk i et slikt univers, kan nok være irriterende for alle som er «ikke østlendinger», men samtidig veldig lett å forstå.