Jeg sitter her i skyggen, lettere solbrent og reflekterer litt. Det har vært en herlig sommerferie med både Tysnesfest, båtliv og Spania-tur. Klart man føler seg heldig, det er ikke det! Men det er likevel et «men» her. Og nå kommer jeg snart til poenget. Saken er jo den at jeg har svidd av alt som heter feriedager etter både lov og avtaleverk. I en eneste herlig feriepønsj.

Det er ikke så mye som en dag igjen. Ikke om du så dypper hovedtariffavtalen i melk og honning og lar den ligge i sommermarinade natten over. Det er ikke mer å hente. «Nada!», som de sier her i Spania. Og det er litt sprøtt å tenke på. For ikke visste jeg at alle disse sommerdagene som kom og gikk var selveste sommerferien. Det er jo der hunden ligger begravet. Snakk om å legge alle eggene i en kurv! Og det store spørsmålet blir da: Skal dette gå ut over meg?

Vil vi virkelig ha et arbeidsliv som presser folk tilbake i jobb etter ferien på denne måten? Er det meningen at jeg skal stille på jobb på mandag sånn uten videre? Og da i en situasjon der det ikke finnes feriedager før til neste år? Kjenner på en veldig usikkerhet her.

Det ville i hvert fall vært veldig fint om noen i ledelsen tenkte noe sånt som at «Fakarten – det e for gale. Han kan i hvert fall holde seg i Spania til sommerværet er tilbake i Bergen». Den slags.

Jeg er i hvert fall tilgjengelig på mob, SMS, MMS, Snapchat, Twitter og Twatter osv. Men hvis jeg ikke hører noe så stiller jeg på jobb på mandag altså. Såpass har jeg fått med meg.