Verdien av det analoge

På fastlegekontoret får jeg høre fra pasienter om hvordan det verste med sykdom og tap, var at det ble stille.

En av mine pasienter var helt klar på at det var en økning i psykiske lidelser i vår øykommune Bømlo fra den dagen vi fikk fastlandsforbindelse. Det hadde rammet spesielt pendlerne til fastlandet, mente han.

De som før satt på fergen og pratet sammen, satt nå isolert i hver sin bil over broene. Fellesskapet var borte, og det var skadelig.

Jeg avskrev ham først. Man skal være forsiktig med å anta at temporale sammenhenger har et årsaksforhold.

Nå har det gått noen år, og jeg tror han var inne på noe. Kanskje ikke grunnet endringer i infrastruktur, men fordi vi er sjeldnere sammen, og sammen på andre måter. Digitale møteplasser har tatt over for analoge.

Det er et paradoks at vi via sosiale medier aldri har vært mer knyttet sammen, men likevel er vitne til en økende forekomst av ensomhet og mangel på tilhørighet.

Fire av ti unge er ensomme, ifølge SSB. I nesten alle vestlige land er det nå betydelig færre 15-åringer som angir at de lett får seg nye venner på skolen enn det var for 12 år siden, viser den internasjonale Pisa-undersøkelsen.

Verdien av det sosiale kan til en viss grad kvantifiseres. Forskere har sett på lykkens utbredelse i den amerikanske byen Framingham og fant at lykken opptrådte i grupper. Kort oppsummert var en persons lykke avhengig av dens nettverks lykke.

Studien bekrefter kanskje Per Fugellis avsluttende kommentar på NRK-programmet «Trygdekontoret». Fritt sitert fra Håvamål sa han: «Ikke vær et ettall på jorden. Bry deg om flokken din.»

Vi er best sammen med andre. Sitatet fra Håvamål forteller også noe om at dette er gammel kunnskap.

Fra et lite fastlegekontor på Vestlandet virker det som om dette begynner å bli glemt kunnskap.

Jeg sitter med et inntrykk av at vi er blitt dårligere på personlig oppmøte når sykdom rammer. Kollega Gisle Roksund sier klokt at også i fremtiden forblir møter ansikt til ansikt og i samme rom «en helt nødvendig konsultasjonsform når vi skal forholde oss til vanskelige saker», som han skrev i Varden. Jeg tenker at Roksunds ord ikke bare gjelder i relasjonen mellom fastlege og pasient, men universelt.

Når ting blir vanskelig, og muligheten ligger til rette i tid og avstand, vil personlig oppmøte være det beste.

På fastlegekontoret får jeg høre fra pasienter om hvordan det verste med sykdom og tap, var at det ble stille.

Om skuffelsen da man skjønte at de man trodde skulle komme, aldri kom.

Og kanskje erkjennelsen av at man hadde håpet på noe mer enn en hjerte-emoji på Facebook fra gamle venner og naboer i nærområdet.

Dersom vi eldre har klart å glemme verdien av det analoge, hvordan blir det da med de unge? En ung jente som var innom fastlegekontoret var bekymret for hvem som skulle passe «snappen» hennes på Snapchat når hun skulle på leirskole til et sted uten internettdekning.

Man må sende daglige meldinger til hverandre for å opprettholde båndet og Snapchat-relasjonen, forklarte hun. Slik jeg forsto henne, var innholdet i bildet eller teksten som ble sendt nærmest uvesentlig, bare de fikk sendt noe daglig.

Er det slik de unge vedlikeholder relasjonene? Hvordan blir det da med Snapchat-relasjonene når regnværsdagene kommer?

Jeg håper det blir som med vinylplatene.

Etter en stund med halvspilte sanger på ulike strømmingstjenester, går man kanskje lei og finner tilbake til gleden ved å høre gjennom et helt album på vinyl av og til.

Slik håper jeg det blir med det sosiale og det analoge også. At man setter telefonen i flymodus bare for å nyte det sosiale uforstyrret med gamle kjente, og holde relasjonene ved like.

Det er mye helse i det.