Mange tusen foreldre gruer seg til å sende ungene sine på en skole som ikke har «plass» til deres unge. De går mot et år med meldinger hjem, telefoner og møter. Utredninger og krangling. Krangling med et system som ikke vet hvordan de skal håndtere et barn som ikke er som alle andre. Et barn de ikke kjenner.

Når jeg nå skal skrive dette innlegget, må jeg nesten sette på Michael Jackson, for å kjenne på følelsene jeg satt med som barn. Følelser som bare voksne skal kunne kjenne på.

Fra min egen oppvekst var det skolen som var problemet. Jeg var ikke laget for å passe inn i skolesystemet eller rutinene som var der. Jeg hadde store problemer med å følge med i timene, jeg klarte ikke sitte stille ved pulten min, og det var tusenvis av spørsmål som surret i hodet mitt hele tiden. Jeg satt bakerst i klasserommet og var mer opptatt av hva som foregikk i resten av rommet. Jeg la merke til fugler som fløy forbi vinduet, og tanker om hva vi skulle ha til middag var viktigere enn hva læreren pratet om. Jeg hadde tanker om hvordan verden var, som for andre ikke var reelle. I skolegården havnet jeg ofte i problemer, ikke med elever, men med «utevaktene». Jeg gjorde ofte ting som andre så på som «galskap».

Jeg hadde tanker, tanker som ikke var «sunne».

Det var ikke tanker jeg styrte selv, det var bare slik hodet mitt var. Samtidig kan jeg huske at jeg la merke til hvordan alle de andre hadde blikket vendt mot læreren, fulgte med på hva han eller hun pratet om. Da det var klasseturer eller sammenkomster, var jeg stort sett den eneste som alltid ble dratt unna fellesskapet og fikk strenge beskjeder om hvordan jeg måtte oppføre meg for å være som de andre.

Jeg må spørre meg selv i voksen alder: Trodde de voksne at jeg ikke ønsket å være en del av fellesskapet? Nei, slik var det aldri. Det var aldri slik at jeg pratet masse for å «slippe» å være med på lek eller dans. Jeg husker at mange ganger fikk resten av klassen gå hjem, før meg. Jeg måtte sitte igjen, som straff for at jeg hadde pratet da jeg ikke skulle. Hodet tolket ikke dette på denne måten. Du er ikke som de andre, det var slik jeg tolket det.

Til slutt ble det en vanesak. Straffene ble så vanlige at jeg til slutt ikke tenkte over «det gale» jeg gjorde. Det var bare en del av meg. Jo strengere lærer jeg hadde, jo strengere ble straffen. Desto strengere straff, desto mer «uvanlig» var jeg som elev.

Klart dette former måten man ser på seg selv som voksen.

Selvfølgelig hadde jeg lyst til å være med på det morsomme som foregikk. Selvfølgelig hadde jeg lyst til å delta på alt det morsomme som de andre gjorde. Når man ser et barn som bobler over, er det liksom slik at voksne ser på dette som mas, og et uromoment for de andre. Og slik er det nok også mange ganger. Mange har opplevd ting som gjør dem alt annet enn A4.

Men hvorfor ble det da så mye kaos på skolen da jeg var liten?

Uvitenhet er kanskje det rette ordet å bruke. Det var også veldig få som turte å ta tak i det. Det hadde jo blitt mye jobb for skolen jeg gikk på. Det var veldig få som ønsket å starte en dialog med mine foreldre. På foreldremøtene var det én setning som gikk igjen og igjen: «Ta Magnus ut av skolen». Det var ikke aktuelt for min mor eller far. Deres sønn hadde like stor rett på en skolegang som de andre.

Om lærerne ikke visste hva de skulle gjøre, måtte de tilegne seg kunnskap, hvilket de ikke gjorde. De ønsket ikke å hente inn hjelp eller kunnskap fra andre enn de som fantes i skolebygningen allerede. Dette tapte mange på.

Tenk, mamma og pappa kunne aldri sende meg på skolen med ordentlig god samvittighet. Det er det mange som fortsatt opplever.

Spørsmålet da er: Hva gjør vi?

Jeg får daglig henvendelser fra frustrerte foreldre, både mødre og fedre, som er fortvilet fordi barna blir sendt hjem eller ut av klassen dersom de ikke holder seg innenfor rammen som er satt. Dette gjelder ikke bare ADHD, men mange andre lidelser og diagnoser. Det er ikke rom for å bevege seg utenfor A4-rammen. Det er nesten ikke mulig for barn å være barn, for reglene er så strenge. Klart vi skal ha regler, men når sluttet en annenklassing å være et barn?

Hvor mange barn skal få oppveksten sin ødelagt fordi vi har dette som et tabu?

For familier som ikke opplever dette, aner ikke hvordan det er å ha ungene sine i dette systemet. De aner ikke hvordan det er å ha et barn som ikke kan delta på aktiviteter, klasseturer eller være en del av fellesskapet. Hva slags tanker barna har med seg i skolesekken. Hvordan foreldremøter og kjeft er en helt vanlig del av hverdagen. Hvordan man skal sørge for at barna får en trygg og sikker oppvekst, i verdens rikeste land. Det er lett å skyve unna og ikke prate om.

For mange er det et nederlag i seg selv å innrømme at barna trenger hjelp og forståelse i skole og system. De opplever at det er en uting å be om hjelp og forståelse for barnet sitt. Man føler seg uegnet som forelder, og man føler man ikke kan gi barnet sitt det beste.

Før du sier til deg selv, «herregud som denne typen klager og syter» – det er akkurat deg jeg skriver til.

Du vet jo ikke hva jeg har opplevd, men samtidig har du en mening om det. Syting og klaging er kanskje to av ordene du finner som beskriver meg på best mulig måte?

Jeg må bare si det, heldigvis har jeg det livet jeg har. Jeg kan i voksen alder dra nytte av alt som er skjedd, og jeg kan bruke det for å fjerne tabuet rundt dette temaet. Jeg kan forsikre deg om at jeg har et veldig godt liv i voksen alder, og jeg ville ikke byttet det ut, overhodet ikke. Men som barn var jo dette noe jeg ikke kunne vite, og oppveksten min er selvsagt preget av dette.

Mennesker som har fått rette redskaper i ung alder, klarer det voksne liv uten problemer eller utfordringer som jeg har.

Vi må sørge for å ha kunnskapen i klasserommet fra dag én. Vi må sørge for, sammen, at kunnskapen finnes. At alle elever får nok tid med lærere og medelever. Vi må lære å kjenne hverandre, og vi må sammen lage en «plan», slik at alle får utnyttet skoledagen best mulig.

For om vi skal se på det med nye øyne, er vi alle annerledes når vi ikke kommer til enighet.

Når det er sagt, vil jeg takke alle lærere som tar seg tid til å sette seg inn i de diagnosene som faktisk krever noe av dere som mennesker. For gudene skal vite at det finnes mange flotte lærere der ute, og dere er gull verdt!

  • Få politisk redaktør Frøy Gudbrandsens nyhetsbrev hver onsdag ettermiddag. Meld deg på her.