Foreldre og elever har et eget ansvar

Vi vet at det finnes en relativt stor gruppe vi kan kalle komfort-skulkere, og for dem blir regelen viktig.

VIKTIG: Ideelt sett skulle fraværsregelen være unødvendig, men realitetene tilsier at den er viktig, skriver innsender. Scanpix

Debattinnlegg

Arne Bygstad
Førstelektor pedagogikk, Høgskolen på Vestlandet

Etter at Regjeringen innførte fraværsregelen i videregående skole (VGS), har elevorganisasjonen (EO) drevet en kampanje mot regelen til tross for at vi har vi fått mange innspill som viser at regelen har en positiv funksjon. Nå har vi også data som viser at fraværet er redusert, og at flere får karakter i fagene. Likevel fortsetter EO sin kamp, godt støttet av medier og partier som har gjort dette til en symbolsak. Vi får håpe at det ikke er blitt en prestisjesak, for det gir lite håp om konstruktiv debatt.

Først må det sies at det er prisverdig at EO har omsorg for elever som strever med skolen og livet. For disse har fraværsregelen så visst ingen funksjon, men denne gruppen trenger en annen oppfølging enn det skolen på sitt beste kan gi. Imidlertid vet vi at det finnes en stor gruppe vi kan kalle komfort-skulkere, og i forhold til dem blir regelen viktig. Når EO ikke kan erkjenne dette, sparker den bein under sin troverdighet. Det er synd, for vi trenger de unges røst i en del saker.

Arne Bygstad Privat

Les også

Fraværsgrensen er en frafallsfelle

Innføringen av fraværsregelen bidrar i dobbelt forstand til å vekke en sovende elefant. Det betyr ikke bare at den har fått mange elever opp av senga, men den henleder oppmerksomheten mot noe som politikere og folk flest ikke våger å sette ord på. Det handler om negative holdninger til skolen, og foreldrenes og elevenes ansvar.

Situasjonen er at mange elever gjennom skoleløpet mister motivasjon for skolearbeid. I stortings-meldinger blir skolen gjort ansvarlig for dette motivasjonstapet, og lærerne får mye juling. Det som i liten grad blir aktualisert er foreldrenes og elevenes medansvar. Meldingene har heller ikke et kritisk blikk på impulsflommen fra reklame, film, spill, tv, radio, musikk og sosiale medier som bidrar til å svekke unges motivasjon for utdanning. Skolen er tildelt et oppdrageransvar som primært hører hjemme hos foreldrene, og er blitt en øy hvor man jobber med holdningsspørsmål som samfunnet ellers ikke bryr seg noe særlig om. De unge møter en virkelighet utenfor skolen som på flere måter slår i hjel det skolen prøver å få til. I både forskning og offentlige utredninger er to viktige aspekter påfallende lite fremholdt:

a) Etter loven har foreldrene hovedansvaret for barnas opplæring og oppdragelse, mens skolen skal bistå i dette arbeidet. Samtidig er Opplæringsloven tydelig på at foreldrene skal samarbeide med skolen for å skape et godt læringsmiljø. Vi vet imidlertid at mange foreldre har abdisert fra dette ansvaret, og det er en utbredt oppfatning at skolen skal gjøre jobben alene. Hjemmet utgjør antakelig den viktigste delen av læringsmiljøet, og foreldrenes engasjement og støtte er nødvendig for elevenes læring og utvikling.

Les også

Stor nedgang i fraværet for de svakeste elevene

b) Det andre aspektet som er underkommunisert, er at læring er et krevende arbeid som fordrer elevens deltakelse, vilje, konsentrasjon og utholdenhet. Hvis elevene skal ta til seg kunnskap som formidles i skolen, må de lære å prioritere skolen og sette andre sysler på vent. Vi vet at skolen ofte blir nedprioritert til fordel for andre aktiviteter, og i Norge ser vi et fenomen som er lite utbredt i store deler av verden: Når man f.eks. spør unge om å lage en liste over hva som er viktigst for dem i livet, kommer skolen ofte ganske langt ned på listen. Pink Floyd oppsummerer dette på en konsis måte: We don’t need no education. Dette står i dyp kontrast til holdninger blant unge i andre land hvor skole og familie settes på topp, og der deres høyeste ønske er å få gå på skole.

Nå skal man ikke svartmale situasjonen. Det er mange flinke elever, og skolen har programmer for lærere, ledere og elever som kan bidra til positiv utvikling på ulike områder. Mye av det som gjøres har imidlertid ikke direkte adresse til det som kanskje er hovedutfordringen: Generelle holdninger om at det ikke er så nøye med ting, at skolen ikke er så viktig, at lærerne gis lav status og at elevene ikke trenger å svette over bøkene. I idretten er man opptatt av fysisk utholdenhet osv. Poenget er at læring også krever utholdenhet og trening, men vi er ikke flinke til å gi barn mental utholdenhetstrening. De blir heller ikke lært opp til å vente på noe, men alle behov skal oppfylles straks: obey your thirst now.

Les også

– Jeg stresser over fravær hele tiden

Det er mange årsaker til dette norske fenomenet. Man kan nevne stikkord som mangel på offentlig og privat grensesetting, mobbende journalistikk som setter skolens antimobbe-programmer på prøve, dyrking av lettbeint underholdning som skolen ikke kan konkurrere med, og en kontinuerlig strøm av usosiale og narsissistiske impulser fra film, reklame, sosiale medier og musikk. I et slikt klima, der materialisme og forbruk er høyt prioritert, vil samfølelse og kollektiv bevissthet svekkes. Kollektiv mobilisering slik vi har sett i samband med tv-aksjonen eller Utøya, fortoner seg som en type events der solidariteten ikke forplanter seg til relasjonene i det daglige liv. Vi står liksom samlet om voldsomme hendelser i verden, mens mobbingen, trakasseringen, sladderen fortsetter blant oss.

Skolen er et sted der elevene får mulighet til å lære mye. Den er også en møteplass der sosiale ferdigheter kan utvikles. Vi vet at bevisstheten om skolens funksjon er lav blant mange elever og foreldre, og derfor er fraværsregelen en håndsrekning til elevene, - ikke en straff. Men en slik håndsrekning skaper ikke bevissthet alene. En forutsetning for det skal skje er at vi som samfunn trenger en felles kulturell og verdimessig plattform som kan støtte foreldre, barn og lærere i synet på skole. Lov og læreplan har beskrevet en slik plattform, men innholdets praktiske sider drøftes i liten grad. Vi er blitt vant til å gå som katten rundt grøten i verdispørsmål fordi vi blander sammen demokratiske idealer med postmoderne tanker om individuell frihet: Enhver skal få gjøre som hjertet begjærer bare man ikke bryter loven. Pink Floyd oppsummerer dette også: We don’t need no thought control.

Ideelt sett skulle fraværsregelen være unødvendig, men realitetene tilsier at den er viktig. Det vi trenger å bruke energi på er ikke kampen for eller mot regelen, men hvordan vi kan samle oss om verdier som kan gi barn og unge kjærlighet til skolen.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg