La oss åpne dørene våre

DEBATT: Norge stenger muligheten til å være et nytenkende land ved å lukke igjen døren for innvandrere.

Hvordan ville Norge sett ut uten innvandrere? Det hadde blitt en ørken av is og snø. Det er kun takket være modige kvinner og menn som lette etter et bedre liv, at det er noen her. Noen rømte fra myndighetene eller naboer etter mer eller mindre edle handlinger. Andre fulgte dyr for å skaffe mat til barna sine. Det var sikkert noen som var drevet av eventyrlyst akkurat som i dag, men da fantes det ikke grenser og oppholdstillatelser.

Nøkkelord for suksess i vårt samfunn er innovasjon, grensesprenging, samarbeid på tvers, kreativitet. Men alt dette skjer ikke når for eksempel ungdommer eller turnusleger med innvandrerbakgrunn ikke får lærings- eller turnusplasser i Norge, for å nevne noe.

Fordommer og falske fakta er farligere for minoritetene enn for andre, og i et demokratisk samfunn er det majoritetens jobb å prøve å få fakta på bordet. Når våre politikere blir sitert på at «mange» EØS-arbeidsinnvandrere tar med seg barnetrygden til hjemlandet uten å be om redegjørelse for hvor de har disse tallene fra, forsterker vi fordommer og forakt.

I en nyere rapport fra SSB har 46 prosent av de norskfødte med innvandrerforeldre opplevd å bli forskjellsbehandlet ved minst én anledning enten på arbeidsplassen, ved ansettelse, ved utdanningsinstitusjon eller i helsevesenet. Av disse mente 27 prosent at forskjellsbehandlingen skyldtes deres innvandrerbakgrunn. Norge stenger sine egne muligheter til å være et ledende land på nytenking ved å lukke igjen døren for innvandrere.

Jeg har en historie fra virkeligheten: For en tid tilbake ble en av mine utenlandske studenter fra et muslimsk land alvorlig skadet. Vedkommende bodde alene i Norge, uten familie og med få venner. Det var snakk om å ikke kunne bo alene på en lang stund.

Jeg besøkte studenten noen timer etter at jeg fikk vite dette. Allerede da hadde vedkommende blitt oppdaget gjennom avisen av andre fra samme land, de hadde kjøpt ny mobil til studenten slik at vedkommende kunne komme i kontakt med foreldrene.

Studenten hadde blomster og sjokolade på bordet da jeg kom. Det gikk ikke mer enn 24 timer til før jeg fikk en melding fra en familie fra samme land, de kjente ikke studenten fra før: Den skadede studenten kunne bo hos dem inntil vedkommende ble frisk nok til å bo alene.

Jeg ble imponert og takknemlig. De var villige til å spare studenten, universitetet og samfunnet for mye sorg, arbeid og penger. Jeg tror mange ikke-innvandrere kan lære av dette. Jeg har i hvert fall lært.

La oss åpne våre dører til løsningsorienterte, barmhjertige mennesker ikke bare i dag, men hele året. Hvis vi klarer å integrere de beste av de norske og utenlandske tradisjoner, kulturer og vaner, kan innvandrere få med seg det beste av det norske samfunnet, og Norge kan få mye til gjengjeld.