Hvorfor må en pasient dø for at vi skal bli tatt på alvor?

DEBATT: Jeg tror ikke jeg er den eneste som har gått av vakt etter en altfor hektisk arbeidsdag - og vært lettet over at pasientene fremdeles er i live.

Publisert: Publisert:

PRESSET: Som sykepleier i mottaksklinikken har jeg følt på en hverdag med altfor mange oppgaver og altfor få ressurser. På de verste dagene redder ikke ansatte liv på grunn av arbeidsforholdene, men på tross av dem, skriver Ina Romslo Rønning. Foto: Ørjan Deisz

Debattinnlegg

Ina Romslo Rønning
Student og frustrert sykepleier

Etter et uventet dødsfall i akuttmottaket på Haukeland Universitetssykehus (HUS) i oktober, fikk administrerende direktør Eivind Hansen kritikk av styret. Siden har saken fått lite medieomtale. Er det slik at vi bare skal glemme det som har hendt og gå videre så fort ansvaret er plassert? Jeg mener det er på høy tid at lederne ved sykehuset stopper opp og ser på arbeidsforholdene for alle sine ansatte.

I fjor høst døde Daniel Nicolai Guldberg (43) uventet i akuttmottaket på Haukeland. Rapporten fra fylkeslegen konkluderte med at leger og sykepleiere som var på vakt, ikke hadde handlet uaktsomt. Svikten lå hos ledelsen ved sykehuset.

Jeg ble enormt lettet da jeg leste konklusjonen, lettet på mine hardtarbeidende kollegaers vegne.

Les også

Les også svaret fra sykehusledelsen: «Haukeland er og skal være trygt»

På intranettsidene til Helse Bergen refererer Eivind Hansen til dødsfallet i akuttmottaket som at «uønska hendinger er læring den harde vegen». Jeg kaller det for ansvarsfraskrivelse. Tanken på at ledelsen ved HUS har visst om situasjonen i akuttmottaket og ikke gjort tilstrekkelige tiltak, gjør meg provosert og forbannet. Det er som om sykehusledelsen skyver sine ansatte foran seg mot stupet, lukker øynene og håper det skal gå bra. Og det går som regel bra, fordi de ansatte på sykehuset er dyktige i jobben sin.

KRITISK: Ina Romslo Rønning retter hard kritikk mot ledelsen ved Haukeland universitetssykehus. Foto: Ørjan Deisz

Man strekker seg stadig lengre for å fullføre oppgavene man blir pålagt. Som sykepleier i mottaksklinikken har jeg ikke rent sjelden følt på en arbeidshverdag med altfor mange oppgaver og altfor få ressurser. Jeg tror ikke jeg er den eneste som har gått av vakt etter en altfor hektisk arbeidsdag og vært lettet over at alle pasientene fremdeles er i live. På slike dager redder ikke ansatte liv på grunn av arbeidsforholdene, men på tross av dem.

Det er vi «på gulvet» som tar den daglige støyten når vi opplever å ikke strekke til overfor pasienter og pårørende. Dette gjelder ikke bare de ansatte i akuttmottaket og i mottaksklinikken. Jeg kjenner ansatte på ulike avdelinger, og de sier alle det samme: Det er for få folk på jobb, arbeidsbelastningen er for stor, og dødsfallet kunne like gjerne skjedd på en annen avdeling.

Les også

Bakgrunn: Styret refser sykehussjefen etter dødsfallet

Jeg tror ikke nødvendigvis at vi som sykepleiere har det travlere på jobb enn folk flest. Det som skiller vårt arbeid fra mange andre bransjer, er at vi jobber med mennesker som ofte er alvorlig syke, der hverdagen handler om pasienters liv og død. Når ledelsen ved sykehuset klapper seg selv på skulderen og er fornøyd med de økonomiske resultatene, er det vi og pasientene som blør etter kuttene fra sparekniven.

Mat, drikke og toalettbesøk for de ansatte nedprioriteres altfor ofte. Flere ganger har jeg stått i garderoben etter endt vakt med mitt eget menstruasjonsblod på uniformsbuksen, fordi jeg ikke hadde tid til å bytte sanitetsartikler i tide.

I desember 2017 var Erna Solberg tilstede under den offisielle åpningen av mottaksklinikken. Etter store ord om fremtiden fra både sykehusdirektøren og statsministeren ble det skutt gull og glitter fra konfettikanoer idet åpningen var et faktum.

For de ansatte i akuttmottaket har det nok vært alt annet enn feststemning det siste året. Der ble over hundre avviksmeldinger sendt av ansatte fra konfettiskyen la seg til Daniel Nicolai Guldberg ble funnet død. Tragisk for pasienten selv, tragisk for de pårørende, men også tragisk for dem som var på vakt den aktuelle dagen. Spesielt med tanke på at de ansatte har varslet om de uholdbare arbeidsforholdene, uten å bli hørt i tilstrekkelig grad.

En gjenganger jeg hører hos kollegaer, er at de ikke ser poenget med å skrive avvik, for det skjer jo ikke noe likevel. Og de har dessverre rett, kan det virke som. Jeg leser på NRK.no at direktøren for mottaksklinikken, Anne Taule er fornøyd med at klinikken har en «stadig bedre meldekultur», og jeg undrer meg over om dette er et mål i seg selv når avvikene ikke oppleves å bli tatt på alvor i stor nok grad.

Det alle vi «på gulvet» må ta på alvor, er hvordan det uventede dødsfallet i akuttmottaket understreker viktigheten av å skrive avvik. Hendelsen viser hvor viktig det er at ansvaret blir plassert der det hører hjemme.

Men det var som om smellet fra konfettikanoene fra åpningen av mottaksklinikken etterlot seg en ledelse med døve ører. Lite hjelper det at «sjefens dør er åpen», når ansatte ikke blir sett og hørt.

Les også

Lege skriver i BT: «En trøtt lege er en farlig lege»

Selv fikk jeg nok av denne lite tilfredsstillende arbeidshverdagen for et år siden og søkte nye studier som avsluttes akkurat ti år etter at jeg var utdannet sykepleier. Det blir en kortere yrkeskarriere som sykepleier enn jeg hadde sett for meg, men jeg ser ikke hvordan jeg kan holde ut i dette yrket resten av min arbeidskarriere, når jeg allerede i midten av 30-årene opplever at arbeidsforholdene er så presset som de er.

Statistisk Sentralbyrå meldte i 2017 at én av fem sykepleiere slutter i helsetjenesten i løpet av de ti første årene av sin yrkeskarriere. Sykepleien.no skriver i mai 2018 at Helse-Norge mangler 4550 sykepleiere og 1350 spesialsykepleiere, og at tallene er økende fra året før. Når har ledere ved landets helseinstitusjoner og politikere, med helseminister Bent Høie (H) i spissen, tenkt å ta dette innover seg?

Vi kan nok ikke forvente at politikere uten helsefaglig erfaring, som får servert et glamorøst og pyntet bilde av sykehuset hver gang de er på besøk, skal forstå hvordan arbeidsforholdene faktisk er. Det vi derimot må kunne forvente, er at de forstår at pasientsikkerhet og økonomi henger sammen, og at de prioriterer deretter.

Mange spørsmål har kvernet i hodet mitt siden dødsfallet på akuttmottaket i oktober. For hvorfor er det slik at en pasient må dø før det blir satt i gang tiltak for å bedre arbeidsforholdene, når forholdene har vært kjent for ledelsen i to år?

At akuttmottaket har fått bevilget 20 millioner kroner ekstra i årets budsjett, er veldig bra, men for Daniel Nicolai Guldberg kommer dessverre tiltakene for sent. Og det holder ikke med tilsynelatende strakstiltak som i praksis bare fører til merarbeid og ytterligere samtidskonflikter for de ansatte i en allerede presset arbeidshverdag.

Hvis sykehusdirektøren har brukt julen til å ombestemme seg i spørsmålet om han burde fratre sin stilling, har jeg en penn han kan låne til å signere oppsigelsen sin med. Til jul fikk jeg nemlig en penn fra arbeidsgiver, en slik kulepenn med fire farger. Kommende jul ønsker jeg meg ingen personlig gave.

Det er antakelig som å tro på julenissen, men neste jul håper jeg å kunne se tilbake på et år med en sykehusledelse som ønsker å bedre pasientsikkerheten, og som vil ta sine ansatte på alvor.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg