De glemte barna i Hellas

Alle er enige om at vi må hjelpe barn i nød. Likevel snur vi oss bort.

ALENE: Nesten 2200 barn er overlatt til seg selv i Hellas. De er uten beskyttelse, og må selv skaffe seg mat og ly for natten, skriver Stian Andre Bjørshol Smalø. Darko Vojinovic, TT / Scanpix

Debattinnlegg

Stian Andre Bjørshol Smalø
Styremedlem, UngSOS Norge

I dagens nyhetssendinger er det lite som vitner om flyktningkrisen som fortsatt pågår inn mot Europa.

Selv om situasjonen ikke er like prekær som tidligere, er den like alvorlig for dem som flykter.

I Hellas, et land mange vil forbinde med ferie, sol og varme, finnes det barn alene på flukt som ser ut til å være usynlige for verdenssamfunnet.

Les også

Først blei alle flyktningane ønska velkommen. Så snudde stemninga på den greske øya.

I Hellas er det anslagsvis 3300 mindreårige flyktninger uten foreldre eller foresatte. Omtrent en tredel av disse blir ivaretatt på ulike måter av organisasjoner eller greske myndigheter.

Resten er overlatt til seg selv. De lever uten beskyttelse. De må selv skaffe seg mat og ly for natten.

Noen av barna tjener til livets opphold gjennom prostitusjon i Atens parker.

Samtidig drar flere av de store internasjonale hjelpeorganisasjonene hjem. Det finnes ikke penger til videre drift. Greske myndigheter skal overta jobben, men har verken penger eller ressurser til å ivareta barnas behov for beskyttelse og omsorg.

Uansett hvor uenige politikere og borgere i Norge kan være, vil alle være enige om at vi bør hjelpe barn i nød.

Barna er ofre for de voksnes handlinger. Likevel er vi altfor flinke til å snu oss bort.

Les også

Dag Inge Ulstein (KrF): – I møte med de mest sårbare gruppene skal vi ikke tenke strategisk. Da må vi gjøre det som er rett!

Jeg tror våre verdier i akkurat slike situasjoner settes på prøve, og vi får vist hva vi står for. For dette handler ikke om syrere, afghanere eller pakistanere. Dette handler om mennesker som like gjerne kunne vært våre søsken eller barn.

Vi må slutte å tenke «oss», og begynne å tenke «vi».

Vi har alle en plikt til å vise medmenneskelighet til menneskene rundt oss. Denne plikten begrenser seg ikke bare til venner, familie, naboer og innbyggere av Norge. Plikten gjelder for alle verdens borgere.

Nødhjelpsprogrammene når ikke alle, men gir blant annet barn utdanning i flyktningleirer, hjelp til integrering og ikke minst et hjem i en familie for noen. Nå mangler SOS-barnebyer penger til videre drift av sine nødhjelpsprogrammer for barn og unge i Hellas.

Vi kan selvfølgelig ikke hjelpe alle. Likevel skal vi ikke glemme at bare den minste ting vil kunne utgjøre en forskjell.

Dagens barn og ungdom blir sett på som engasjerte. La oss bruke det engasjementet til å hjelpe 3300 barn i Hellas til å få et trygt hjem.