Vi avskriver kunsten som fyllstoff i en ellers travel hverdag

Kunstfagene er ikke leke- eller kosefag. Det bør innføres krav om fordypning for å få undervise i kunstfag, og skjevfordelingen av timer til kunstfagene i skolen må endres i forbindelse med fagfornyelsen.

KUNST LANGS BYBANEN: Vi må ta på alvor at vi som mennesker trenger noe mer enn bare det som er funksjonelt – vi trenger det som gir mening, løfter oss opp og gir farge og innhold til hverdagene våre, mener Tine Grieg Viig. Vegar Valde (arkiv)

  • Tine Grieg Viig
    Assisterende instituttleder og fungerende studieprogramansvarlig for bachelor- og masterutdanninger på Institutt for kunstfag, Høgskulen på Vestlandet

Du våkner til vekkerklokken, som med monoton during rister ørene ut av fasong. Kroppen kjennes tung. Du velter deg ut av sengen med det fargeløse dynetrekket, og rusler inn på badet som er en firkantet boks med et hull i gulvet. Ungene kommer etter hvert søvndrukne etter tur, og ytrer et toneløst grynt som morgenhilsen. Frokosten, en grå og fargeløs masse uten smak, inntas på benken i det tomme rommet der du oppholder deg når du ikke er på jobb.

Veggene er bare, bøker finnes ikke, fra radioen strømmer en enslig stemme uten variasjon i tonefallet som rasper frem dagens nødvendige informasjon. Et lydløst sukk unnslipper tankene. En ny, meningsløs dag i emning.

Tine Grieg Viig Privat

Uten kunstfagene vil sannsynligvis verden fortone seg som et dystopisk samfunn for oss, uten utvikling, lydlandskap, samhandling og design som vi hver dag tar for gitt. Vi er estetisk sansende, reflekterende og responderende mennesker. Kunsten er avgjørende for måten vi forstår verden på.

Barn og unge skal derfor ha tilgang på profesjonelt og kvalifisert utdanningspersonale med kunstfaglig fordypning, og tid til å utvikle kunnskap og kompetanse gjennom estetiske læreprosesser.

På tross av omfattende forskningsrapporter, godt fundert argumentasjon og engasjerte fagmiljø har politikernes reelle innsats i forhold til kunstfagenes premisser i skolen kun endret fasong, ikke innhold. Det snakkes mye om at man skal satse på de praktiske og estetiske fagene. Men uten politiske insentiver med formelle krav om faglig og didaktisk kompetanse i kunstfagene, til alle lærere som skal arbeide i relasjon til barn og unge, er vi like langt.

Les også

Spis ost, se på Banksy eller dans til techno

Den politiske uviljen til å sette krav til kunstfagenes rolle i skolen bærer preg av en ensidig satsing. Politikerne vegrer seg for å anerkjenne at god og relevant kunstfaglig opplæring faktisk krever kvalifisert personale og nok tid til å fordype seg i fagene i skolen. I stedet durer de frem med et unyansert budskap: Det viktigste i skolen skal være norsk, matematikk og engelsk.

Det er ingen tvil om at dette er viktige fag. Men jeg vil problematisere ideen om at noe skal være suverent viktigst over noe annet og prioriteres på den måten som det gjøres i skolen nå. Det er stor skjevfordeling mellom fagenes timetall og krav til lærernes kompetanse.

Musikk har for eksempel totalt 368 timer i den ordinære fag- og timefordelingen for elever på grunntrinnet fra 1.–10. trinn, mot norskfaget som har hele 1770 timer. Skjevfordelingen skaper et landskap med skarpe, faglige fjelltopper som kan føles som uoppnåelige for mange elever, og kan føre til skoletrøtthet og opplevelsen av meningsløse hverdager. En annen fordeling av timetallet i skolen vil også legge til rette for en større flyt i tverrfaglig arbeid og muligheten for å gi barn og unge en skole med varierte arbeidsformer og kompetanseutvikling.

Vegar Valde (arkiv)

Et minstekrav til kompetanse i grunnskolen bør stilles tilsvarende kravene som nå er definert for skolefag som norsk, matte og engelsk på barne- og ungdomstrinnet: henholdsvis minst 30 og 60 studiepoengs fordypning for å få lov til å undervise i fagene musikk og kunst og håndverk.

Det må også tydeliggjøres at barn og unge har rett på en utdanning som er preget av estetiske emner hver dag. Det å kreve at våre barn og unge skal få møte faglærere innenfor kunst og håndverk, musikk, dans og drama med et minimumskrav av relevant kompetanse betyr ikke at «alle» skal bli kunstnere, skuespillere eller musikere. Det innebærer at alle elever, uansett bakgrunn og interesser, vil få muligheten til å delta i, samhandle gjennom og få uttrykke seg på måter som er essensielle i vår eksistens.

Vi tar det komplekse kulturlandskapet vi omgir oss med for gitt, og avskriver kunsten som fyllstoff i en ellers travel hverdag. Disse «kunstnerne» er jo litt rare likevel, er de ikke?

Les også

– Strategien til Festspillene er vorte som McDonald’s. Du veit akkurat kva du får

De romantiske kunstnermytene som har fått spire og gro har også vært med på å lede oss mot en villfarelse rundt hva som er «riktig» og «god» kompetanse i samfunnet vårt. Tellekantsystemene florerer i alle fora, i skole, høyere utdanning og i arbeidslivet. «Kunstig intelligens»-spøkelset rager truende i dommedagshorisonten mens vi glemmer hva som skiller oss fra datamaskinene: nettopp våre måter å fortolke, kritisk reflektere over, forstå og utforme komplekse sammensatte uttrykk.

Disse evnene trener vi ikke gjennom å reprodusere tidligere gitt kunnskap. Ved å hele tiden møte utfordringer og inntrykk som gir oss nye impulser, og gjennom å utforske skapende prosesser sammen, vil vi også kunne få en skole som oppleves som meningsfull og utdanner for fremtiden. Selv om ingen kan vite hvilken kompetanse som vil være avgjørende for menneskeheten om 10, 20 eller 50 år, kan vi forutse at det å kunne kritisk reflektere over, forstå og fortolke en sammensatt verden som et skapende, samhandlende menneske vil være sentralt i alle mulige fremtidsscenario.

Les også

Kinoene vil åpne dørene for publikum i kirketiden

Vi må ta på alvor kunstens rolle i vår måte å leve på og gi alle elever i skolen gode muligheter til å møte kompetente, godt utdannede lærere som får rom til å legge til rette for dybdeerfaringer og utdanne for kompetanse i estetiske fag.

Nesten hver morgen tar jeg Bybanen til jobb. Rundt meg sitter over halvparten med hodetelefoner. Hører de på musikk, lydbok, eller radio, omgitt av et gjennomførlig designet kupélandskap i oransje, grått og hvitt?

Over meg er taket fylt av sirlige streker, prikker og barnetegninger bak pleksiglass, utenfor danser «kjankaren» (en lyskunstinstallasjon) langs vindusrutene. En fiffig animasjon av et bartefjes dramatiseres i en historie som spilles kontinuerlig på en skjerm. På hvert stoppested lyder kjenningsmelodier laget av kulturskoleelever, mye komponert av komponister og låtskrivere fra Bergen.

Vi må ta på alvor at vi som mennesker trenger noe mer enn bare det som er funksjonelt – vi trenger det som gir mening, løfter oss opp og gir farge og innhold til hverdagene våre.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg