Hvor ble det av Jesus?

DEBATT: «Hvor ble det av Jesus?», sa min far for et par år siden. «Ikke engang kirken snakker så mye om ham lenger», sa han.

TROENDE: Etter hvert som jeg er blitt eldre, har jeg blitt tydeligere på at jeg er kristen, skriver innsenderen. Illustrasjon: Jozef Klopacka / Shutterstock / NTB scanpix

Debattinnlegg

Trond Albert Skjelbred
Bergen

Vel, i en liten bibelgruppe i Åsane blir det snakket om Jesus hver 14. dag. Vi er fire-fem ungdommer i tillegg til en nyutdannet ungdomsprest og jeg. Hver gang deler en av ungdommene et bibelord og forteller noe om hvorfor dette ordet er valgt.

Veldig ofte dreier det seg om at man ikke skal bekymre seg.

For hvis det er noe de unge gjør, så er det nettopp det. Kanskje særlig for alle valgene de står overfor. Som min egen 17-åring sier: «For mange valgmuligheter gjør deg ulykkelig. Du kunne alltid valgt bedre».

Deretter leser vi noe i Bibelen og diskuterer dette. Før vi ber for ulike tema eller mennesker, så diskuterer vi spørsmål som «Hvordan si nei til noe du ikke har lyst til?». Hvor viktig er det ikke for et ungt menneske å tenke over det? Fra idretten er de vant med å trene på alle mulige situasjoner, men å trene på å si nei når alle andre vil si ja, er ukjent for dem.

Les også

Kronikk fra biskop Halvor Nordhaug: «Hva betyr påsken? Svaret står skrevet i denne kirken i Bergen.»

En psykolog sa en gang på Skavlan at 20 prosent av de menneskene du møter gjennom livet ikke vil like deg. Ditt problem er at du ikke vet hvem de er. Du må altså være deg selv og stå for noe, uavhengig av hva andre måtte mene. Si nei hvis du mener nei. Livet er ikke en popularitetskonkurranse.

Min søster har mange års erfaring som lærer i ungdomsskolen. Hun sa til meg for noen år siden at det ikke lenger er noen som røyker blant elevene.

«Hva er problemet nå da?», sa jeg.

«De er så flinke. Særlig jentene. Så flinke at de blir syke», sa hun.

De unge lever i en prestasjonskultur, og mange av dem er så alvorlige. De blir vurdert kontinuerlig på skole og i fritiden via sosiale medier og likes. Da er det godt å høre at kristen tro ikke handler om å prestere, men å hvile i at vi er gode nok som vi er og elsket av Gud. Ikke på grunn av våre liv, men på tross av.

På det første møtet i bibelgruppen hjemme hos oss hadde vi en runde rundt bordet om hvorfor den enkelte tror på Gud, hvis de i det hele tatt gjorde det. «Jeg tror ikke på Gud, men jeg liker tanken», sa den første. Modig sagt i en bibelgruppe. Deretter spurte den samme personen en av de andre hvor kristen hun var på en skala fra en til ti. «Seks kanskje?», svarte hun kjapt og usjenert.

Trond Albert Skjelbred Paul Bernhard

Året etter sa en av ungdommene at han er ærligere med oss enn med sine foreldre. Grunnen er at hvis han tar opp et problem med dem, blir det fort «tredje verdenskrig», og han blir til stadighet konfrontert med problemet. I vår gruppe kan han lufte en problemstilling som er viktig for ham der og da, men som ofte ikke er like viktig to uker frem i tid. Bibelgruppen blir et fristed hvor han får puste fritt og ikke blir «drept av kjærlighet».

Jeg kan ikke garantere for hvor lenge vi har denne gruppen, selv om en av ungdommene håpet at den skulle vare lenge. Som voksen vet jeg av erfaring at det kommer til å skje ting med og rundt dem som gjør at gruppen oppløses: Kjærester, militæret, folkehøyskoler, for travelt på skolen, for mye snakk om tro i livet generelt og så videre.

Jeg nevnte gruppen til en ingeniør forleden, og ikke minst dette med at den neste samlingen kan bli den siste.

«Åh, så fantastisk at dere er opptatt av det indre!», sa hun. «Store deler av samfunnet vårt er tilsynelatende kun opptatt av det ytre. Disse ungdommene får med seg noen unike erfaringer som de tar med seg resten av livet, uavhengig av hvor lenge dere holder på. De bevarer dem i hjertet.»

Jeg spurte ungdommene i høst om de snakket om tro og tvil i skolehverdagen. «Nei, vi snakker kun om det her», var det unisone svaret. «Vi har vel ikke engang fortalt til vennene våre at vi går i denne gruppen. Ikke fordi vi er flaue, men fordi vi tror at ingen bryr seg», sa de.

Les også

Trond Albert Skjelbred: «En viktig ting jeg lærte av min mor»

Det er ikke umulig at de har rett, men jeg har en annen erfaring. Etter hvert som jeg er blitt eldre, har jeg blitt tydeligere på at jeg er kristen. Jeg har vært åpen om at jeg har en grunnleggende tro på at jeg kan be til Gud for tilgivelse eller håp. Nåde eller fred. Jeg har aldri opplevd fordommer eller en negativ kommentar rundt det. Tvert imot, forleden fikk jeg følgende spørsmål fra en toppleder i Bergen: «Trond, vi har kjent hverandre i snart 15 år. Jeg har stor respekt for deg, men du tror på Gud og det gjør ikke jeg. Hva er det jeg ikke har forstått?»

Et nydelig oppspill til en lengre samtale om tro. Jeg sa til ham: «Du leter feil sted. Du leser alt som kommer ut av ledelseslitteratur, men har kanskje ikke åpnet Bibelen siden du var konfirmant. Sjekk ut Forkynnerens bok, og så tar vi en prat over en kaffe i etterkant. Jeg tror du vil bli overrasket over relevansen til ditt eget liv.»

«Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer, for livet går ut fra det», står det i Ordspråkene. Da er det ikke så dumt å investere der. I hjertet.

Og Jesus? Han er der hele tiden hvis du tar deg tid til å søke ham. I Bibelen, i kirken, i samtalen med familie, venner eller andre mennesker.

Og ikke minst: I deg selv.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg