Slottet i Sandviken

Før var det vanskelig å slippe ut fra behandling, i dag er nåløyet trangt for å slippe inn.

Publisert: Publisert:

KARAKTERER: Mange ble værende på Neevengården hele livet, som «Erling’en» med brødkurven eller «Tippelarsen», som gikk på besøk til naboene. Foto: Birkhaug og Omdal

Debattinnlegg

Marit Warncke
Administrerende direktør, Bergen Næringsråd

Idet jeg passerer gangbroen, trekker jeg skjerfet over munn og nese for å beskytte meg mot støv og eksos fra trafikken som drønner. Det regner lett, men solen er på vei frem over Byfjorden.

Plutselig gjenoppdager jeg den store, gule bygningen som lyser i solen. Neevengården troner fortsatt ved foten av Munkebotten med ryggen mot Sandviksfjellet og utsikt over innseilingen. Og tankene flyr bakover i tid.

Sykehuset som ble bygget langt ute på landet. De «gale» skulle ha ro og fred. «Asylet». Fristedet. De som var friske nok, jobbet med dyrene, i grisehuset eller hesjet høy oppover markene til Øyjorden.

På gården like ved vokste min mormor opp. Gårdshuset er revet nå, men jeg kan fortsatt se det. Min morfar bygget hus langt utenfor allfarvei, og mange syntes nok det i seg selv var galskap.

Folk kom på søndagsturer med hest og kjerre og laget hull i gjerdene for å kikke inn på dem som var mest syk og innesperret. Antakelig med skrekkblandet fryd.

SLOTT: Fortsatt troner Neevengården som et slott ved foten av Munkebotten, men nå ved bredden av en brusende elv av biler, skriver Marit Warncke. Foto: Vegar Valde

Da jeg var barn, var det fortsatt slik at søndagsturene opp Munkebotten startet med å passere luftegården med sementdekke og høye murer rundt. Vi kunne se menn som gikk i ring der, og noen ganger hørte vi skremmende rop.

Oppførte noen seg dumt, ble kommentaren ofte: «Er det hull i gjerde på Neeven? E du helt nevis eller?»

Den gangen var dette et sted mange ble værende hele sitt liv. «Erling’en», som gikk med en stor kurv med brød fra baker Størksen. «Tippelarsen» som kom på små visitter til alle naboene. For ikke å glemme han som stjal dameundertøy fra tørkesnorene rundt i hagene.

I oppveksten spurte jeg ofte min mormor om hvorfor de var blitt syke og hva slags sykdom dette var. Hun svarte alltid det samme: «De har tenkt og grublet for mye.» Jeg forsto det ikke helt, men ble selvsagt litt redd for å tenke og gruble for mye på det.

Seinere kom mer medisinering. Murene rundt de dårligste pasientene ble revet. Det sies at de selv fikk utdelt slegger og var med på rivingen. I sementen var det dype stier etter mennesker som i tiår etter tiår hadde trakket rundt og rundt uten noensinne å komme noe sted.

Fremskrittet var her. Kjemikalier erstattet tvang, belter og innesperring. Pasientene ble tommere i blikket og mer overvektige der de vandret ørkesløst frem og tilbake i Helleveien.

Fortsatt troner Neevengården som et slott ved foten av Munkebotten, men nå ved bredden av en brusende elv av biler: Sandviken sykehus. Mye trangere nåløye for å få komme inn, og så mye vanskeligere for en del å få bli værende lenge nok. Finne roen. Bli klare og trygge på å «komme ut».

Så mye, mye bedre på de aller fleste måter. Men og så mye vanskeligere for mange.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg