Det var sommer. Det var sol. Og det var smerte.

DEBATT: Norway Cup er så mye mer enn kampene.

Publisert:

SKIFT FOKUS: Det vanlige er å spørre «Vant dere? Hvor mange mål scoret du i dag?». Spør heller «Var det en god kamp?» og «Var det gøy?», skriver Trond Albert Skjelbred. Foto: Foto: Jan Ove Årsæther

Debattinnlegg

Trond Albert Skjelbred
Bergen

Ekeberghallen, august 2018. Jeg spiser middag med gutten min, som akkurat har blitt slått ut av Norway Cup. Det er glissent med folk i hallen siden de fleste lagene er utslått og har reist hjem.

«Hva tenker du nå?» sa jeg. Vi hadde blitt enige et halvt år tidligere at han skulle ta en beslutning om sitt videre fotballiv etter turneringen.

«Dette var mye gøyere enn jeg trodde», sa han.

«Hvorfor det?», sa jeg.

«Vi hadde fokus på så mye mer enn fotball», sa han.

Og det er nettopp det, Norway Cup er så mye mer enn cupkampene.

TRENER OG FOTBALLPAPPA: Trond Albert Skjelbred. Foto: Foto: Paul Bernhard

Norway Cup er felles måltider grytidlig om morgenen med tørre skiver med leverpostei og brunost. Det er leteaksjon etter Teodors shorts, Julians sokker eller Elias slippers. Det er trengselen på bussen på vei til kamp eller badestrand. Hvis den overfylte bussen i det hele tatt stopper.

Det er trenerens taktfaste og monotone snorking i klasserommet disse varme og lumre sommernettene. Det er den synlig berusede naboen, som bannende entrer skolen ved midnatt og høylytt skjeller ut trenerne fordi det ikke er stille.

Det er stang inn! Det er stang ut! Det er foreldre som maler seg i fjeset. Det er elendig musikk. Det er mye lyd. Det er latter. Det er tårer. Og for å sitere Postgirobygget: «Det er sommer. Det er sol. Og det er kjærlighet!»

Og som alltid når det gjelder fotball: Det er smerte og lidelse.

Uansett opplevelser, seire eller tap: barna og ungdommene bygger kameratskap, som kan vare livet ut disse dagene. Selve cupkampene glemmer de fleste ti minutter etterpå. Det er de felles opplevelsene som er viktige.

Les også

– Vårt lag kommer aldri til å bli best organisert, men lidenskapen kan ingen ta fra oss.

Derfor er følgende historie så tankevekkende. Mens vi ventet på vår tur til å spille en avgjørende cupkamp i fjor, ble vi stående og se en intens og spennende kamp mellom to jentelag. Stillingen var 1–0 og det var ti minutter igjen av kampen.

Jeg la merke til en av spillerne til det ledende laget, en ung jente, som gikk for seg selv med en bjørkekvist i hånden, som hun brukte til å tegne i det tørre gresset. Hun hadde ennå ikke vært utpå banen og var lite fokusert på kampen.

Treneren sa til henne: «Du skjønner, vi leder med ett mål, og det er veldig viktig at vi vinner denne kampen. Hvis det er greit for deg så står du over og så spiller du heller neste kamp. Men bare hvis det er greit for deg!».

Jenten så i bakken og nikket.

Hun hadde selvsagt ikke et reelt valg overfor denne treneren. Det han egentlig sa til henne var «hvis du kommer innpå nå så taper vi kampen og må reise hjem. I så fall ødelegger du for hele laget. Er det du vil?»

Jeg syntes dette var brutalt, selv om sikkert halvparten av dem som er trenere på dette nivået er enige med denne treneren.

Les også

Kjære fotballtrener: Jeg ser at du er sliten, men bare hold ut litt til. Du gjør en så ufattelig viktig jobb.

Kan denne historien lære oss noe, vi som er engasjerte i barne- og ungdomsidretten?

Ja, mener jeg. Vi voksne er så opptatt av resultater at vi kan bomme på grunnleggende prinsipper, som å legge til rette for at alle får mulighet til å bidra. Det betyr ikke lik spilletid for alle, men alle må få spille, slik at alle kan ta del i seieren eller tapet. Det er ingen god følelse å se alle kameratene løpe rundt og feire en seier og du vet med deg selv at du ikke har bidratt. Ikke et minutt engang.

Slik er det for barn og slik er det for voksne.

Noe av løsningen kan være å gjøre foreldrene bedre i stand til å stille gode spørsmål til barna sine etter trening og kamp.

Det vanlige er å spørre «Vant dere?» og «Hvor mange mål scoret du i dag?».

Det finnes mange jenter og gutter som får disse spørsmålene hver dag av en ivrig forelder, men som nesten aldri scorer mål. Ikke engang på trening. Likevel spiller de en viktig rolle på laget.

Spør heller «Var det en god kamp?», «Fikk dere til det dere hadde trent på?» og «Var det gøy?».

Det er som i skolen. Hvis vi foreldre kun spør barna våre om karakterene og ikke om skolehverdagen så kan vi bidra til at de føler seg mislykket.

Dette er nyanseforskjeller som kan bety alt for et ungt og sårbart menneske.

Ekeberg, 2019. Vi er akkurat utslått av turneringen av et meget fysisk sterkt og fintspillende fotballag fra en stor klubb, som valgte å ha med en overårig spiller. Ikke fordi de trengte det av mangel på spillere, men for å øke sannsynligheten for seier.

Andre lag taper kamper med vilje for å unngå å møte bestemte gode og gjerne utenlandske lag i en avgjørende utslagskamp.

Dette er også en del av barne- og ungdomsfotballen.

Har du meninger? Send oss en e-post. Følg BTmeninger på Facebook!

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg