Grubl mindre, få det bedre

Grubling er drivstoff for depresjon.

DEPRESJON: Tiden er kommet for et oppgjør med Sokrates og Freud, skriver psykolog Sivert Straume. Illustrasjonsfoto: Scanpix

Debattinnlegg

Sivert Straume
Psykolog

Hvem vil vel være grunn? Hvem vil leve et verdiløst liv?

Søkestrengen «overflatiske mennesker» gir 20.000 treff i Google. Etter omtalen å dømme er slike grunne personer lite hyggelig å omgås. De er kvalmende, selvopptatte, egoistiske, latterlige og dumme.

Motsatsen til overflatisk er reflektert. Refleksjon gir selvinnsikt – en dyd som går tilbake til antikken. Filosofen Sokrates mente at den som bare visste hva som var det gode, ville også gjøre det. Refleksjon var veien til innsikt i det gode. Han hevdet at «det uutforskede liv er ikke verdt å leve».

Det var ikke mye shopping, strandsex og silikonpupper med Sokrates. Han brukte all sin tid på å tenke og snakke om dype ting. Han la listen høyt for oss andre, som også gjerne vil leve verdifulle liv.

Med Sokrates ble selvinnsikt en forutsetning for et godt liv. Med psykiateren Sigmund Freud ble det også en forutsetning for god helse. Ifølge Freud skyldes psykiske lidelser konflikter mellom erfaringer, fantasier og drifter i tidlig barndom.

Pasientene var uvitende om disse konfliktene, men gjennom sjelegransking – eller psykoanalyse – kunne Freud hjelpe dem til å få innsikt i dem. Først da kunne de bli friske.

Det var ikke lite sjelegransking som skulle til. Gjerne fem sesjoner i uken over flere år.

Evnen til selvrefleksjon skiller mennesker fra dyr og har brakt oss langt. Selvrefleksjon er evaluering av det vi har gjort hittil. Man spør seg: Hvorfor ble ting som de ble? Hva var min rolle i det? Hva om jeg hadde gjort ting annerledes?

Målet er at vi skal lære av det og bli i stand til å ta bedre valg i fremtiden. Når selvrefleksjon fungerer slik, er den sunn. Men bestrebelsene for å oppnå selvinnsikt kan noen ganger koste mye og gi lite.

Hos Bypsykologene treffer vi mange deprimerte. De grubler over hva som er galt med dem. Og med tankegods lånt fra Freud, spør noen seg: Hva gikk galt i barndommen? Hva gjorde det med meg at min mor var så streng? Ville jeg vært en bedre person hvis bare min far var mindre fraværende?

Grubling er drivstoff for depresjon. Den sluker oppmerksomhet og tid, slik at man går glipp av fine opplevelser. Den skaper tristhet, tvil og handlingslammelse, og ingen innsikt eller løsning man slår seg til ro med.

Enkelte av mine klienter har gått i selvgranskende terapi i årevis. Innsiktene er så dype som de kan bli, men de er fortsatt like plaget. Når jeg sier at det ikke er nødvendig å finne ut av hvordan problemene oppsto for å bli frisk, blir noen først usikre: Er det forsvarlig?

Så blir de lettet når de selv kommer til at, ja, det er det faktisk.

Andre slipper ikke like fort ideen om at man må forstå problemene sine for å bli frisk. Hvor mye tid har du brukt på å finne ut av det, spør jeg. Det beløper seg til mange årsverk.

Vi regner ut at grublingen har kostet noen millioner dersom de skulle ha lønnet seg selv for jobben, med tillegg for overtid og ubekvem arbeidstid. Så spør jeg hva klienten har fått igjen for investeringen. Fint lite, svarer de. Stilt opp slik, er det sjelden noen mener at grubling er verdt å holde på med.

Denne behandlingstilnærmingen kalles metakognitiv terapi. Den forsøker å hjelpe klienten til å gruble og bekymre seg mindre. Skal man klare det, må man tillate seg å la være å søke svar på de alvorlige spørsmålene som stadig dukker opp i tankene.

Er det greit å lære folk å reflektere mindre? Hva da med Sokrates bekymring for at livet blir verdiløst om man ikke utforsker det, og at man risikerer å ta dårlige valg om man ikke har selvinnsikt?

Må vi velge mellom et meningsløst, umoralsk liv og et liv fylt av grubling, tvil og depresjon?

Spørsmål om rett og galt og hva som gir et verdifullt liv, er livssynsspørsmål, og ikke forbeholdt psykologer. Hver får ta sitt standpunkt.

Det finnes mennesker som har liten interesse av å finne ut hvem de er, og hva de bør gjøre. De er mer umiddelbart til stede i øyeblikket, eller styrt av tradisjoner og konvensjoner. Og de er fornøyd med det. Burde de vekkes og realitetsorienteres, slik at de kan få et liv som er reflektert?

Nei, kanskje de har det bedre om de får være i fred.

Selvinnsikt er verken nødvendig eller tilstrekkelig for å leve et verdifullt eller moralsk liv, tror jeg. Godhet forekommer også uten refleksjon. Det hender at mennesker med risiko for eget liv hjelper andre, uten en eneste abstrakt tanke om rett og plikt og ansvar.

Mange har arvet verdier og vaner, som de aldri har stilt spørsmål ved, men som likevel leder dem til å leve hensynsfullt. Og motsatt: Det finnes mange reflekterte mennesker i vårt land. Likevel flyr, kjører, shopper og spiser nesten alle i et omfang jorden ikke tåler. Skulle det være fordi ingen har selvinnsikt nok?

Den gylne middelvei er et annet ideal fra antikken. Det går an å tenke litt over livet og seg selv av og til. Slik kan en avverge åpenbare feilnavigeringer, samtidig som man kan ha det bra. Prøv heller det, du som grubler.

Tillat deg å stoppe, selv om viktige spørsmål står ubesvart. Aksepter at du ikke forstår deg selv og problemene dine. Da kan du få litt mer fred.

Du har litt å gå på, så helt grunn blir du aldri, ikke engang om du prøver.